bye bye baby.

vi skal hjem i dag. vi grugleder oss. men fysøren, det skal bli fint å se dere alle sammen.

å reise gjør meg glad. india har vært slitsomt, frustrerende, provoserende - men i bunn og grunn fantastisk. på en måte har jeg bare lyst til å reise videre herfra. se mer, oppleve mer, møte flere mennesker, prøve å forstå mer. samtidig så må jeg faktisk innrømme for meg selv at jeg lengter litt hjem. noe som ikke er så enkelt nødvendigvis, da jeg alltid har sett på meg selv som en som kan klare meg greit uten alle fordelene jeg har hjemme, og som alltid har hatt lyst til å bosette meg i et land langt fra norge. det er litt nederlag å innse at du ikke takler alt det du trodde du skulle takle helt greit, å innse hvor avhengig du faktisk er av alt du har rundt deg hjemme. men samtidig er det jo litt fint også, å bli mint på hvor heldig man er. da snakker jeg om alt fra frisk luft, rent vann og toalettpapir, til likestilling, familie og venner.

og noe som gjør at det ikke er så trist å dra, er løftet jeg og emma avga i går kveld: om ti år er vi tilbake i india, sammen. garantert. da skal vi besøke kashmir, for der har vi to stående invitasjoner til to av de beste vennene vi har fått her nede, virkelig herlige mennesker. vi gleder oss allerede. og javel, så er det umulig å planlegge så langt frem i tid. men når man ikke har noen planer i det hele tatt for de neste ti årene egentlig, så kan man jo like greit prøve å lage en. og foreløpig er vi begge ganske fornøyd med at alt vi vet om framtiden er at vi skal være i kashmir om ti år. for min del, er det alt jeg trenger å vite akkurat nå.

ser dere snart! gleder oss vilt. vi skal bare ta et par fly, og vips. for en verden vi lever i.

Og slik ble det.

.
Ja, det er som paa bildet, men nei, det gaar ikke an aa dra til India uten aa se det. Og nei, et er ikke overvurdert. Vi er bergtatt av verdens stoerste kjaerlighetserklaering. Obligatorisk oppstilt bilde.


Sammen med Taj Mahal var mat fra Soer-India det eneste digge i Agra. Her Dosai.. Forferdelig godt, forferdelig lett aa savne, tror jeg. Hjem og laere. Faar liksom ikke tatt nok bilder av "A teardrop on the face of eternity", som det kalles.

Lei av kumoekk. Altfor varmt. Dro til basseng. Glade naa.

sight number one? check.

(Mitt favoritt-kjaerestepar i Taj Mahal denne dagen. Skal man foerst dra hit med kjaeresten sin, boer man kjaere loepet helt ut, som disse to. De gikk til og med paa samme maate. Hadde jeg enda bare forstaatt japansk kunne jeg sjekket om de ogsaa fullfoerer hverandres setninger.)

Saa gjorde vi det likevel. Emma Tollersrud og Ingerid Salvesen har bivaanet indias stoerste helligdom og turistinntektskilde, selve symbolet paa den evige kjaerlighet: Taj Mahal.

Vi hadde egentlig bestemt oss for aa droppe det, hoert at det var oppskrytt, ogsaa var det jo saa fryktelig mye annet aa se i India. Men alle stedene vi dro var det foerste folk spurte: "you've seen the taj?", og vi svarte "neei, hadde egentlig ikke tenkt til det", hvorpaa samtlige reagerte med vantro og, i enkelte tilfeller, sinne, og den sterkeste reaksjonen kom vel fra en amerikaner: "WHAT? But Taj Mahal is like almost the only reason to go to India!".

Saa javel. Vi fant ut at det var paa veien, og bestemte oss for aa stikke innom. Skikkelig fornoeyd med hvor avslappa vi var paa hele greia. Vi kom til agra i morges klokka seks, naa har vi sett taj mahal, saa drar vi igjen i kveld.

Men ok. Vi innroemmer at det var mektig. Fantastisk. Majestetisk. Og veldig mange andre lignende adjektiv. Det blir egentlig bare dumt aa proeve aa gjengi opplevelsen her. Isteden kan dere faa hoere litt av det vi snakket om mens vi var der:

Sagt i Taj Mahal:

- jeg klarer liksom ikke skjoenne det. det er altfor stort for meg.

- alle blir saa smaa her. se paa han mannen der, han er jo egentlig ganske stor, men se saa liten han blir her da.

- jeg hadde greid meg med bare ett av de taarnene her jeg altsaa.
- i hagen?
- ja, for eksempel.

- lurer paa om jeg skal love meg selv aa komme tilbake til taj mahal foer jeg doer. et fint merke aa ha da. litt som svoemmeknappen.

- jeg lurer paa hvor mye svette jeg har produsert i india.
- sikkert like mange kilo som du har gaatt ned.
- men tror du jeg hadde greid aa fylle alle brusflaskene i det skapet der med svetten min?

- please stop taking photos of me! at least ask first. (skulle tro indere var mer enn nok opptatt med aa ta bilder av taj mahal. men neida. du kan tenke at det er et kompliment aa vaere mer interessant (jeg tror ikke det er fordi vi er mer fotogene) enn taj mahal, men det er det soeren meg ikke. ikke etter fem uker i en ufrivillig kjendistilvaerelse.)

En liten klagesang

Det er slitsomt å tygge, ligge, tenke, stå, sitte, prate. Etter en etterlengtet latter er jeg død i ti minutter. Det eneste som ikke er slitsomt er å klage. Varmen tar knekken på oss, sånn er det bare. Ja vel, så har mannen i rommet ved siden av steinhard, en ekte reisende. Han har tenkt å holde ut her i to måneder til, den varmeste tiden på året. Han har kontroll på alt, er en sånn dreadsfyr med stor tro på alt og alle, livserfaring til tusen, klager aldri, alltid en løsning. Men han skal jo ikke gjøre annet enn å røyke hasj og meditere og være ny-konvertert buddhist. Vi skal faktisk skape denne o'store reportasjen, i disse arbeidsforholdene av verste sort. En liten vifte prøver desperat å fikse luftrotasjonen, men hjelper lite. I alle fall når strømmen går fire ganger om dagen. Det dirrer, jeg blir svett av å blunke. Hjernen er en bomullsdott, tom, sløv og uten inspirasjon. En ting er liksom 43 grader. Jaja, umenneskelig varmt, tenker du. Men det jeg egentlig savner mest er oksygen. Ren O2, ren luft, ren Hamar-luft! I bevegelse! Og vann, masse vann, rent vann, som man kan fråtse i. I Varanasi er det bare trangt, og det lukter ku, rabies og aske overalt.

Badebasseng i morra, vi må. Og så Taj Mahal i en fei.

Skalleknusing

Dagen etter var vi faktisk her plutselig. Vi kom oss omsider fram med buss til Delhi og saa fly. Til det inderligste, helligste og eldste i India. Hit rundt ti millioner pilgrimer kommer aarlig for aa bade og drikke og doe i Ganges. Hvordan de fortsatt lever, er et mirakel, for vannet er visstnok septisk og fullt av gift. Varanasi er en skitten, men vennlig labyrint, full av blide mennesker, hinduritualer og kumoekk (har traakka i to store ruker allerede). Her liker vi oss, men bare i tre dager. Varmen, stanken og all skitten tar paa. Det tar paa aa se doede mennesker ogsaa. For foerste gang i vaart liv saa vi det i dag. Plutselig og uten forvarsel datt vi ut av gatelabyrinten og ut paa trappene ned til Ganges. Roeyken hadde vi kjent lenge allerede, men plutselig lyste baalene mot oss. Likbrenningen. Vanskelig aa fatte. Vi sto faktisk aa saa paa hvordan likbaaren kom, hvordan det innpakkede mennesket ble lempet over paa haugen av trestokker, der den sparsomme mengden treverk indikerte at kvinnen var fattig, hvordan de tente paa... Andre baal med bein og armer stikkende ut. Utbrente baal der bare skallen laa igjen. Vi saa til og med hvordan dom'en, likbrenneren, knuste denne skallen, for aa slippe loes sjelen. Litt bortenfor satt familien og saa paa (ingen kvinnelige familiemedlemmer faar se paa, for de lager bare oppstyr, saann at sjelen ikke blir helt fri) , ganske saa avslappet, nesten uten en mine. Doeden virker plutselig som noe helt naturlig, noe forventet, nesten hverdagslig. Det var kvalmende, overveldende og skremmende aa plutselig vaere flue paa veggen i det en menneskekropp gir opp mot flammene. Vi vil tilbake, stirre lengre, kanskje mer rustet denne gangen. Foerst skal vi paa baattur for aa se paa normal bading, i morra klokka fem. I byen for A-mennesker. Der stroemmen gaar to timer paa ettermiddagen, en gang paa formiddagen og hver morgen klokken fire, i to-tre timer. Ingen air cooler, ingen vifte, 45 grader. Fem dager igjen.. haha.

lenge leve postdama

vi har sendt kort. faktisk. personlig rekord for min del, da jeg faktisk har sendt dem foer siste dag paa vei til flyplassen. samtidig sendte vi dessuten en pakke, og det var en merkelig opplevelse. det startet med at vi hadde altfor tunge sekker, og besteme oss for aa sende hjem noen haandklaer og andre kjedelige ting. vi fikk en pappkasse paa hotellet, teipa hele greia saa tett sammen at det bare saa ut som en kjempesvaer teiprull. saa bega vi oss til postkontoret.

paa veien dit var det uvanlig mange som ropte etter oss. vi er forsaavidt vant til det, og vi skjoente ikke hva de sa, saa vi bare fortsatte. til slutt begynte vi aa lure paa hva som var saa galt. foer vi vet ordet av det er vi hanka inn hos en skredder, som forteller oss at indiske myndigheter godtar ingen pakker som ikke er pakket inn i en spesiell type toey. vi stusser litt, men innser snart at det er derfor alle som har ropt etter oss har pekt paa pakken. saa setter skredderen i gang.

han maaler pakken, klipper opp stoffet, setter seg ved symaskinen, en saann gammel butterfly med pedal, og syr et trekk. saa trer han det paa pakken, og begynner aa sy igjen den siste enden med en sirlig haand. det tar kjempelang tid, han er noeye og syr alle hjoernene to ganger. etter siste sting, ser han paa oss, vi er imponerte, han ler. men fortsatt er han ikke ferdig. han viser oss noen bilder av familien sin. saa smelter han voks. med tre cm mellomrom, drypper han talg langs alle soemmene paa pakken. saa stempler han voksen paa pakken med en mynt. jeg har aldri sett en saa fin pakke i hele mitt liv. det er sann at man faar vondt av at det bare er noen slitne haandklaer og sko inni, fordi den er saa fin utenpaa.

ganske stolte gaar vi til postkontoret, for naa har vi liksom skjoent greia. dama paa postkontoret er til og med imponert over hvor billig vi har faatt det. postdama er dessuten utrolig morsom og slaar turistspoeker. hun forklarer at egentlig maa vi komme med pakken en dag, saa maa den registreres, saa kan den sendes neste dag. siden vi skal dra samme dag, tilbyr hun seg aa ta ansvaret for den. hun blir skikkelig glad naar vi sier ja (som om vi har noe valg), og sier at det gleder henne at vi stoler paa henne. saa sier hun: "I promise you, this package will arrive Norway. Or if I die today, well, then the package will not come, because noone will bring it tomorrow. But don't worry, eh?"

det er egentlig ikke saa farlig med den pakken, men jeg haaper virkelig ikke postdama doer.

Drittby!

Soeren for at vi dro fra Udaipur. "The pink city", var bare brun, "shoppingbyen med de beste basarene i India", var bare jalla turistshapper med juggel, "so many things to see, spend a long time there", var bare en ganske dyster og stusselig bygningsklump med masse vinduer, slik at kvinnene kunne se ut, uten at de syntes. The Monkey Temple var riktig nok stilig nok. Inni en merkelig, toerr fjelldal, laa det plutselig en forlatt, falleferdig tempelborg, som naturen og hundrevis av aper hadde tatt tilbake. Oeverst saa vi utover hele Jaipur. Kaoset. Det var virkelig bare kaos, og ikke saann kaos som vi er blitt vant til i India, saann sjarmerende og pussig hvordan-faar-de-det-til-kaos, eller se-paa-han-rare-der-kaos, men bare slitsomt, utmattende kaos du helst vil ut av.

Og naar vi saa skulle ut av det, skar alt seg. Moette opp paa togstasjonen, klar for seksten timers togtur, god tid, halvtime foer. Finne riktig plattform, riktig sted aa staa paa plattformen, spoerre noen om hvor vaar vogn er, hvor vi skal sitte og alt det der. Helt til:
1) "This ticket, waiting list. Talk to him." 2) "This ticket, not confirmed. Talk to him." 3) "This ticket, not valid. You no seats."
Toget vaart kom, og i 45 varmegrader med tjuekilos sekker, loep vi fram og tilbake paa perrongen, i full forvirring for aa proeve aa skjoenne "We go, or we not go?"
Etter tjue minutter med latterlige kommunikasjonsproblemer, henvisning hit og dit, tusen forskjellige beskjeder og rot, maatte vi bare se toget vaart rulle avgaarde. Vi hadde blitt lurt, billetten var ikke gyldig, vi hadde ikke seter paa toget. Joda, booka tre uker foer og saann, flinke paa planlegging, turistkontoret i Delhi var lugubert, men virka da ok.. Likevel, ingen plasser paa det toget. Og fra Jaipur til Varanasi var det ingen ledige togbilletter en maaned fram i tid.. Stuck i drittbyen.