ikke bare filmen som snurrer

vi fant carslberg i kveld. og det har aldri smakt saa godt. selv om den kostet skjorta, var den verdt det. skjortene er forsaavidt veldig billig i dette landet da. uansett, den eneste oelen vi finner i india egentlig, nemlig, er kingfisher, og den smaker dritt. pluss at den er vanskelig aa finne. til aa vaere et land med en milliard mennesker, er nattelivet utrolig disiplinert, eller, i den forstand at det nesten ikke finnes. og det er merkelig, for alle lydene og menneskene og trafikken og aktivitetene som gjoer at indiske byer paa dagtid kaster deg ut i et kaos av dimensjoner og tar pusten fra deg - alt stopper faktisk opp. presis klokken elleve om kvelden. de sier at storbyer, de sover aldri, men dette landet sover. alt stenges, nesten ingen er i gatene, verken biler eller mennesker. det blir stille. bare kuer og soeppel og meg og emma paa vei hjem.

Vi skulle jo bare finne hatt

Det var foerste dag i Udaipur, Rajasthan, nord-vest i India. Mitt sproestekte ansikt tryglet og ba om aa faa slippe solen for en stakket stund. Saa vi maatte gaa for hatt, foer vi i det hele tatt skulle gaa loes paa Sight Nummer 1, The City Palace, (kjent fra James Bonds Octopussy, som hele byen og alle barene lever paa). Men lenger enn til potensiell hattebutikk nr 2 kom vi ikke. For da moette vi en kunstlaerer som syntes vi trengte en del mer livskunnskap foer vi kunne begynne med slike ting. Alle tre paa en scooter, bort til hans egne kunstforretning, med te og gratis maling paa neglene og snakk om de store ting. Og saa er det liksom saann med indere ofte at du plutselig er i et saant merkelig, uforklarlig oeyeblikk, hvor alt har gaatt saa fort og alt er saa uforutsigbart. Du bare setter deg i kurven, og saa gaar ballongen med en voldsom fart og til et uvisst sted. Plutselig ligger Ingerid og faar hodemassasje av denne kunstlaereren, han tester hennes energipunkter osv, og jeg sitter plutselig paa en motorsykkel med hans kunstkollega, paa rundtur i Udaipur. En sangfugl av en annen verden, Enrique Iglesias og Ricky Martin for full hals hele veien, ispedt svevende prat om kjaerlighet som religion og levevei. Stakk innom en tekstilfabrikk og trykte noe klaer plutselig. Tilbake i kunstforretningen var det plutselig lunsj og mye mer spirituell prat. Saa, fem, seks timer senere enn det vi hadde tenkt, fikk vi kjoept disse hattene, foer vi skulle paa et obligatorisk, fortsatt arrangert, besoek paa en tekstilforhandler fra Kashmir. Oppvisning med pashmina, silke, ull og alt imellom. og selvfoelgelig safran-te fra Kashmir. Saa gikk vi hjem med hatter og full forvirring. Hjemme ble vi selvsagt moett av den alltid saa gjestmilde kakkerlakken, paa stoerrelse med en liten mus. Den sitter paa badet og hilser med sine foelehorn naar vi aapner doera, kommer til og med loepende mot oss for aa ta oss imot, og det er saa hyggelig atte. Men rommet er fint. Og det er amerikanere og dansker her. Og vi ble med de, to amerikanere, paa tur i dag. Alle fire i en sliten tuk-tuk. Til diverse steder, foerst og fremst Monsoon Palace paa et utsiktspunkt. Foerste gang vi har vaert litt utenfor, kan du si. Visstnok leoparder der oppe, og helt sikkert mye aper. De er graadige og litt aggressive, men virker allikevel saa forferdelig like. De sitter liksom og undrer over akkurat de samme tingene. Hvem er disse menneskene, hva vil de meg, hvorfor faar jeg ikke holde meg paa avstand, hvorfor er de saa nysgjerrige paa meg, hva er det egentlig som skjer?

Varkala-stranden

Syke boelger i Varkala. Herlig!

filmen snurrer.

stirrekonkurranse.
rickshawsjaafoerene har forresten svaert ofte ett klistremerke i hvert hjoerne av speilet, det ene er alltid en kjekk gutt og det andre en lettkledd, pen jente. det er forskjellige gutter og jenter, i forskjellige positurer, og noen er hjerteklistremerker. jeg vet ikke hvor de kommer fra, eller hvem disse klistremerkemenneskene er. men det minner meg om da jeg var liten og kjoepte bugg eller andre smaa tyggegummier, og i hver lille pakke var det et klistremerke man kunne samle paa. saa var det om aa gjoere aa faa de beste merkene. jeg lurer paa om sjaafoerene har en saan intern konkurranse. i tillegg til stirrekonkurransen mersom.



foerste dagen i Delhi dro jeg med emma til en NGO som arbeider med kjoennsseleksjon. vi fikk bli med ut i felten, litt utenfor sentrum, hvor NGOen hadde et moete med de lokale kvinnene om medgift. oss to, og et titalls sarikledde, vennlige kvinner som diskuterte kvinnerettigheter og proppet i oss te. paa hindi forsaavidt, saa vi overlevde paa en simultanoversettende NGOvenn, og ellers ansiktsuttrykk og kroppsspraak.


oi, naa stenger internettplassen. resten av bildene faar dere faa senere. indiske regler. ikke mine.

ok, rekker et til? dette er fra bryllupet. spilledaaseparet. maa gaa.

snurr film.

skitne foetter i Delhi. naa kommer bildene vi har lovet. goey. eller noen av dem i alle fall. foerst bilder fra nord, bilder fra soer faar dere naar, ja, en eller anna gang.

foerst en liten kjedelig oppdatering. vi lever. vi var litt vel optimistiske paa stranda foerste dagen, saa vi er altfor solbrent, saa solbrente at det gjoer vondt aa puste, og naar rickshawen kjoerer over en hump roper vi "au!" i kor, saa sjaafoeren skjoenner ingenting. men ingen skjoenner jo oss her nede egentlig. men vi lever. og ler mye.

i morgen drar vi til rajasthan for aa se kameler og gaa barbent i oerkensand.

stirrekonkurranse

husker du naar man var liten og hadde saann konkurranse som egentlig bare gikk ut paa aa stirre motparten lengst mulig inn i oeynene? saa tapte du naar du blunka eller snudde deg vekk. vel, det er nasjonalidretten i india. eller, i hvert fall indere vs. vestlige. bare at det er ikke like morsomt som naar man var liten, fordi 1) det er alltid inderen som begynner, og han/hun stirrer paa en veldig du-er-rar-maate. 2) jeg taper alltid.

Og saa lo vi.

Meningsloese spoersmaal som har dukket opp:

Hvorfor lager de ikke brunost, naar de har saa mange geiter?
Hvorfor friterer de alt?
Hvorfor har ikke India noen tunneler?
Tror du indere kjenner seg igjen i Aladdin?
Hvorfor er det saa sykt mange ansatte her?
Jeg lurer paa hva de tenker foer de gaar paa jobb?
Hvilken frukt er den styggeste du vet om?
Hvem av de der tror du har det mest interessante livet? (Nesten alltid mannen med briller, faen..)
Hva er det som er saa morsomt naa, hva er det vi gjoer feil?
Finnes det en indisk maate og en norsk maate aa spise banan paa?
Why do you want to take a picture of me?
Hvorfor gaar vi motsatt vei av alle andre?
Betyr det ja, tror du? (Naar indere ruller paa hodet uten en mine, som betyr ja, ok, greit nok.)
Hvor daarlige tror du man kan bli av aa spise det her?
Hvor er alle kvinnene?


Gjentatte fraser:
I don't understand.
No Hindi! No Hindi!
Jeg skjoenner ikke hvordan de vet hvor de skal.
My name is Emma, not Yammah.
YEAH!! (Naar vi ikke finner engelske ord for aa uttrykke at vi er enige..)
Naa har han staatt der og stirra konstant i et kvarter.
No!! We don't want a rickshaw!!
Det er BARE fordi jeg er hvit.

Vaare mager er vaare fiender

Det skal visst ikke helt gaa an aa vaere forsiktig nok med hva vi spiser. Ikke at vi har vaert saa flinke, men uansett hva vi spiser, saa er vi stort sett litt ugne hele tiden. I det hele tatt har "uggen" blitt et mykt brukt ord her nede. Som naa, er vi ganske kvalme begge to. Det forringer jo matopplevelsene en god del, aa hele tiden vaere redd for aa bli daarlig etterpaa. Resultatet er ganske tafatt spising, egentlig. I gaar var vi til og med paa Cooking Class hos vertinnen vaar i Cochin, med sykt god mat, men maatte kaste inn haandkleet ganske tidlig ut i maaltidet der ogsaa. Det var forresten en ganske stressende opplevelse, med en turbokokk som ville bli fortest mulig ferdig, og et hyperaktivt, stereotypt backpacker-par som skravla konstant selv uten respons. Men under halvveis tvang fikk jeg skrevet ned oppskrifter paa digg krabbesuppe, rekegryte, marinert kylling og curryfisk.

Forresten var Cochin veldig fint, saerlig naar vi dro ut til de beroemte Backwaters med elvebaat. Turistopplegg, med arrangerte utstillingsstopp underveis, med saann "se saa rare og gammeldagse metoder de bruker for aa lage ting her", og slovenere og belgere og smalltalk. Men ellers var det utrolig idyllisk, helt stille og ekstremt varmt. Baaten beveget seg i sneglefart, bare drevet fram av to indere som staket den framover med hver sin bambuspinne. Vi rakk aa feilberegne helt, og ble ganske saa solbrent begge to. Paa tide kanskje.

Naa er det Varkala, i alle fall. Vet ikke helt hva man skal si om stedet etter bare to-tre timer. Merkelig blanding av indisk og vestlig, kan man vel uansett si. Aladdin i bakgrunnen her naa, Datarock paa restauranten i stad (!!!!), tradisjonelle vesker med doedningehode paa... Generlt er det vel lavsesong her naa. Men stranden har alt tatt oss med storm i alle fall. Ingen tvil om hva morgendagen gaar til. Man har ikke noe valg annet enn aa bade heller, for varmen er til tider klaustrofobisk. Tror aldri jeg har svettet saa mye som jeg har gjort de to siste dagene, eller den siste uka for den saks skyld. Jeg lengter virkelig etter sjoevannet.

Vi proever paa et nytt baatopplegg innover Backwaters herfra, denne gangen med overnatting. Det var altfor herlig, unikt og avslappende. Og saa skal vi ta massasje. Kanskje uten befoeling denne gangen. Uansett greit aa samle ny energi, foer Rajasthans basarer skal kave oss opp igjen om fire dager.

Ro! Og sjoe og lykke og Ingerid

(Bildet fra baattur i Backwaters i Kerala.)
Ok, fin opplevelse aa ha reist alene. Berikende, laererikt, fritt og saann. Forstaa foelelsen av aa staa utenfor majoriteten osv. Men all kommunikasjon blir saa utvannet og unyansert og egentlig bare ganske overfladisk. Maa liksom si veldig forenklet hva det er du vil ha tak i. Blir bare "how far", "what time", "how are you", "are you happy?" og ellers ikke saa mye. Med en gang man beveger seg litt utenfor det vante, blir det stopp. Og saa maa man snakke daarlig engelsk. Og naar saa mye forblir usagt, maa man bare snakke med seg selv. I alle fall gjorde jeg det, kanskje i urovekkende stor grad. Forklare ting for seg selv og ta beslutninger muntlig. Av typen "Hvorfor gjoer du saann mot meg?", "Herregud, du var jammen slitsom", eller "Denne maten var god", "Jeg tenker at jeg gjoer det naa foerst, og saa gjoer jeg det etterpaa. Bra plan."

Det gaar greit en stund. Men vet ikke helt hvordan person jeg hadde blitt om jeg holdt paa saann over lengre tid. Og reportasjelysten begynte sakte aa gli over, var ikke saa mye mer aa hente, foelte jeg. Kom liksom aldri helt dit jeg ville uansett, og folk sa bare de samme tingene i forskjellige utgaver. Ord som awareness, acceptance, tolerance, marginalization, community.. Opp i halsen! Joda, jeg fikk ganske mye ut av det. Snakka jo med fine, herlige hijras med bra historier og bra tanker. Men forstaelsen av journalistrollen er kanskje ikke helt den samme her. I alle fall ikke i disse NGO'ene man saa ofte maa gaa gjennom for aa faa tilgang. Jeg skulle foelge deres forhaandsbestemte opplegg, med masse intervjuer, og en time paa hver. For aa snakke med 8 hijras og flere andre var aapenbart ikke nok. Den typiske tankegangen med aa "foelge noen", observere, er ikke helt naturlig. Og en halvtimes intervju med saa mange som mulig er visst det som skal gjoere det. Litt frustrerende. Ogsaa alle kommunikasjonsproblemene med tolk osv. Saa oppsummert fikk jeg vel ikke egentlig akkurat det jeg ville ha.

Da er det like greit aa stikke. Og like greit aa faktisk ha superplanlagt alt for de neste tre ukene. Paa den maaten er det heller kanskje ikke saa ille at Indias byraakratihelvete tvinger oss til aa booke togturene tre uker i forveien og saann. Ingerid og jeg har nemlig en skikkelig plan naa, som vi aldri i livet har hatt foer omtrent. Vill planlegging, skremmende god planlegging. Og sykt deilig akkurat naa. Tror jeg delvis greide aa legge fra meg journalistrollen og reportasjetankegangen i Chennai, eller et sted langs den tolv timer lange togreisen. Egentlig var det utrolig deilig aa forlate svettehullet og raatten-banan-luktende Chennai. I alle fall naar man ser kontrasten her i Kerala, Cochin, Fort Cochin. Og kontrasten ved at vi er to igjen, og at alt er som det skal vaere. Dette steder minner meg om noe! Blanding av The Beach, med trope, palmer, slappe bukser, dreads og aandelige, nesten parodiske backpackermennesker ("God, man, so much spirituality, man.", mens de egentlig bare digger aa ruse seg.), Forest Gump med rekebaatopplegget, diverse filmer om oppdagelsesreisende og egne fjerne droemmer, tror jeg. Uansett, utrolig fint. Avslappende og herlig. En uke her, hurra! Dvs, paa fredag reiser vi soerover til Varkala for aa slappe av litt paa intet mindre enn en husbaat. Her i Cochin bor vi i en kristen jungel med fuglelyder som hoeres ut som Rainforest-lydfil paa Windows 98. Naa skal vi bare drikke oel og ligge i hengekoeye og lese og snakke norsk.

menneskelig spilledaase

kerala! ingen mus. eller jo, men ikke under senga. og en emma ved siden av meg. jeg er lykkelig.

kom i dag. det er som aa komme til et annet land. fra stoev og kuer og et liv i nyanser av brunt, til palmer, hav og rare fugler. men saa er det jo samme landet. fantastisk.

jeg maa fortelle en ting: jeg har vaert i indisk bryllup! altfor overdaadig og ekstatisk. en hel park var leid inn, si lerkendal stadion, og forvandlet til en gigantisk bloetkake av nips, rysj, pynt og mat, mat, mat. det dreide seg forsaavidt mest om maten. hundrevis av mennesker i altfor pene klaer der, men det virket ikke som saa mange kjente brudeparet egentlig, og paret tilbrakte uansett mesteparten av festen paa scenen for aa bli fotografert med alle slektinger og venner og venners venner, saa folk bare gikk rundt og spiste. saa var det en morsom seremoni midt inni, der brudeparet sto oppaa en slags snurrende pall midt paa gresset og en kanon skoeyt roseblader over dem, mens alle sto i en ring rundt dem og hoiet og klappet. litt som en gigantisk spilledaase. det var kjempegoey. etterpaa sa jeg til min indiske legevenn, som var hun som tok meg med, at kanskje jeg burde gifte meg i india. jeg sa det mest paa goey, men hun var gravalvorlig og svarte: klart du maa, ingerid. og det vil bli enda mer fantastisk enn dette. saa lo vi.

ellers i nord har jeg tilbrakt mye tid sammen med to smaa jenter. et gammelt par i lucknow tar inn smaa barn og babyer som blir forlatt, noen av dem finner de bare noen timer gamle i en soeppelhaug, og 80% av dem er jenter. i dag er det to jenter som bor hos dem og venter paa ny familie. jeg ble fort diddi, storesoester. det var litt trist aa dra fra dem egentlig.

men naa er jeg jo her. og jeg og emma bor midt inni en hage av hengekoeyer. og alt er egentlig veldig fint.

dagens kulturkraesj: i india er det verken flaut eller uhoeflig aa rape. folk bare raper midt i samtalen, uten aa holde seg for munnen eller unnskylde seg, og uten aa merke seg noe mer med det fortsetter de bare setningen der de slapp. foerste gangen ble jeg paff. neste gangen maatte jeg late som jeg fikk hosteanfall for aa skjule latteren. naa er jeg blitt vant til det. (men ikke vaer redd, jeg skal ikke ta med meg uvanen hjem. jeg kan jo uansett ikke aa rape.)

fra naa av skal jeg kle meg i rosa

oi! jeg har internett. som jeg ikke har hatt siden jeg kom til Lucknow. som er hvor jeg er forresten, nord i India, hovedstaden i Uttar Pradesh, en av de fattigste statene og dessuten den mest folkerike, 180 millioner eller noe (som om jeg ikke hadde nok folk rundt meg fra foer.)



jeg lever! selv om jeg savner emma litt. og jeg har det bra. det bor to mus under senga paa dritthotellet mitt, og doen lekker, men ok jeg skal ikke vaere fisefin. jeg tilbringer mest mulig tid utendoers eller bare oppi senga, saa ikke musene kan ta meg.



hei, jeg har vaert med paa en foedsel! en ordentlig en. med skriking, hyling, blod og grimaser. og saa besvimte jeg. haha. JEG maatte legge meg ned, jeg, enda det ikke var jeg som holdt paa aa presse et menneske ut av meg. men ok, jeg hadde bare spist en banan hele dagen, og hun dama skrek saa innmari og det var blod overalt. sykepleierne holdt paa aa le seg i hjel av meg etterpaa, det var 8 av dem forresten, i sarier, jeg skjoenner fortsatt ikke hva alle gjorde der. men det var en fantastisk opplevelse altsaa. en foedsel liksom. og babyen var frisk og fin og lyserosa. og gutt. da jeg, halvveis omtaaket, kom meg ut av foedestua, sto det en svaer kvinnegjeng bestaaende av svigermor, mannens tanter og kusiner rett utenfor doera og ropte "boy or girl, boy or girl?". ikke spurte de om hvordan moren hadde det, eller om barnet var friskt. om det er en gutt eller ikke er alt som betyr noe her virker det som. dessuten, dette er kvinner jeg hadde proevd aa snakke med tidligere, men da kunne de ikke et ord engelsk. disse ordene kunne de. jeg ble sint, jeg var allerede kvalm, saa jeg bare gikk forbi dem uten aa si noe.



jeg er blitt skap-feminist av aa vaere i india. selvfoelgelig pga oppgaven min, hvor jeg hele tiden faar bevis paa at jenter ikke faar lov til aa komme til verden en gang, men ogsaa bare fordi man ser all diskrimineringen jenter og kvinner her lever under. det kan vaere bittesmaa ting til og med. for eksempel blir jeg sett rart paa bare naar jeg sitter bakpaa en moped (og ikke bare vanlige oi-du-er-hvit-blikket) fordi jeg sitter med et ben paa hver side. indiske kvinner skal helst sitte med bena samlet sidelengs, og de sier det er pga av sarien, men jeg tror dem ikke. derfor jubler jeg inni meg hver gang jeg ser en jente kjoere scooter alene. jeg faar lyst til aa stoppe henne og klappe henne paa skuldra. det er ikke mange av dem, jeg har kanskje sett to-tre i Lucknow, og ingen i delhi. det er sikkert flere, men poenget er at de er svaert faa i forhold til menn. de jeg har sett er forresten alle kledd i rosa, noe som kan vaere 1) tilfeldig, 2) en maate aa veie opp for at de kjoerer et "mannefartoey" eller 3) en maate aa understreke at ja, jeg er jente og jeg kan kjoere alene, tenk. ok, saa det er sikker nr.1, men tenk om bare en av dem kunne vaert nr.3. uansett. dere er advart. pass dere naar feminist-ingerid kommer hjem.



jeg legger inn bilder senere, internettcafe naa. maa gaa og spise noe, melonen jeg kjoepte til frokost ble aldri spist, fordi jeg hadde glemt at til saant no maa man jo ha kniv, og antall forsoek med plastikkgaffel og neglesaks ble bare patetisk.

ÆH! Slapp av!

Og så dro vi plutselig hver vår vei. Ingerid nord, jeg sør. Så her sitter jeg da, i Chennai, kystbyen med lite å se. Til og med Lonely Planet må innrømme at den ikke har så mye å by på. Så da må man gjøre det man må gjøre for å ikke gå på hotellveggen og ikke bli sånn hotellensom. Og i dag har jeg vært og fått massasje. Det var deilig, billig og rart. Null kommunikasjon, hun kunne ikke engelsk. Prøve å forklare massasje og ansiktsrens og sånn. Vanskelig. Litt sånn halvreint, myggete og trangt, men joda, det var skikkelig digg. Jeg bare lurer på: Er det vanlig at man også masserer, når man ligger på ryggen og får sånn nakke/skulder-massasje, liksom HELE greia? Hele overkroppen? Det føltes merkelig, og jeg begynte å fnise, og det ble litt flaut. Og så tok jeg fotmassasje. Digg å fjerne både lag på lag med India-jord og neglelakk jeg fikk av noen fnisete småjenter i Delhi. Selv om massøren skrubba opp fothuden så mye at jeg fikk små sår, så var ble det bra. Haha, jeg er frustrert frue og alt det der. Etterpå måtte jeg gå til innkjøp av flere t-skjorter, etter som det konstante dampbadet utendørs (luftfuktighet av verste sort) gjør meg svett til tusen. Ja, også noe til de ni myggstikkene jeg har fått på ett bein. Og igjen slår det meg, hva er det med indere som gjør at de aldri, aldri lar deg være i fred. Og det er altfor mange av dem overalt! De trengs ikke! Jeg skal bare ha en t-skjorte! Æh. Jeg trenger ikke hjelp absolutt hele tida, jeg kan finne fram selv, og jeg trenger ikke smykker, sminke, solkrem (sure you don't want some sunscreen, mam? JA, jeg er bleik, men for femte gang..nei..).. Jeg trenger ikke hjelp fra fem indere for å vite veien til en butikk. Jeg trenger ikke at tre stykker står klare til å åpne døren for meg. Jeg trenger ikke fem resepsjonister på et lite hotell, eller femten servitører på en restaurant med fem kunder. Jeg trenger ikke åtte rickshawsjåfører til å overtale meg til å bli med dem, til blodpris de nekter å forhandle på. Og hvorfor tror DE at de trenger verdens mest tungvinte betalingssystem? Du kan ikke bare ta varen og gå til kassa og betale. I Indias byråkrati MÅ de skrive på tolagspapir fra 70-tallet, den hvor jeg får den gule delen, som jeg tar med til kassa, betaler, og så får jeg varen i den andre enden av butikken. Og da har han glemt meg, og finner ikke t-skjorta mi. HAHA! Fy søren. Og når jeg endelig, sliten av fnisete blikk, kommer ut av butikken, blir jeg alltid stoppet av en sånn latterlig fyr, ofte med overdimensjonert gevær, som stå der og skal se på at varen samsvarer med kvitteringen eller noe sånt. Og så lager han en sånn liten krusedull på kvitteringen. Ja, en sånn krusedull som ikke betyr noen verdens ting, men sånn at jeg kan se at ja, han sjekka den jo faktisk, før jeg hiver den. Gah! Kan dere ikke bare slappe av litt. Ja, det er vel dette de driver og snakker om. India er et land du av og til elsker, av og til hater. Jeg hater det jo ikke, jeg bare tenker at det er slitsomt å være hvit og "dum" og "rik" og "lettlurt".

Hva har egentlig hendt?

Ja, dere kan jammen le av oss hvite, blonde, uvitende India-reisende, dere smågutter. For her går vi hen og oppretter dette "blogg", tenker nøye gjennom både navn og utseende og skal ta skrivegleden og formidlingsgleden til nye høyder. Men til nå har vi altså bare greid to ganske korte innlegg.. Så skal man også huske, og unnskylde seg med, at vi er jo i India. Hvordan sortere og fordøye dette rabalderet av inntrykk og opplevelser? Kanskje kan man begynne litt kronologisk. Forrige uke prøvde vi å tenke gjennom: Hva har egentlig dagene bestått av? Det føles som tre måneder skvist inn i tre dager, men hva har vi egentlig gjort? Dette er aller mest terapi for meg selv, kanskje.

Vi ankommer jo tirsdag kl 13 omtrent. Da er sekken min heldigvis et par kilo lettere enn da jeg dro, fordi jeg har bitt tenna sammen og kastet, ja, kastet vekk noe av det som gjorde den så altfor, altfor tung. Et par sko, to par bukser, gensere, t-skjorter, ny shampo, krem og diverse annet.. Overflødige ting jeg tok med i en forvirret og stresset reisefebermodus. En feil jeg aldri vil gjøre igjen. Uansett, 32 timer etter at vi sa farvel til Collettsgate, og med en grøt av London og Bahrain og dårlig flymat i magen, møter vi India. Stekende varme, hektisk trafikk og frustrerende kommunikasjonsproblemer. Men heldigvis har vi Anita Khemka som tar i mot oss i Sør-Delhi. Alt vi vet er at hun er fotograf, vet mye om transkjønnede og at vi skal bo i leiligheten hennes i en uke. For som indere flest var hun gjestmild nok til å tilby oss den. Og det skal vise seg at uten Anita hadde vi sikkert vært ganske mye fattigere, blitt ganske mye mer lurt, gjort flere dumme, naive feil og generelt sett vært ganske frustrerte... Og jeg hadde hatt en del kontakter mindre til min reportasje. Så fysøren så godt det var å ha både henne og leiligheten hennes i begynnelsen.

Det var rett på sak for Ingerid. Hun gjorde vel unna fire intervjuer på tre dager eller noe sånt, mens jeg ikke hadde møtt noen. Følelsen av å hoppe rett inn i dette kaoset, for så å skulle prøve å gjøre noe så fornuftig og rasjonelt som journalistisk arbeid, var utrolig merkelig, og den smittet over på meg også. Det gjorde vel kanskje at det tok ekstra lang tid før det gikk opp for oss hvem, hva og hvor i helvete..? For meg var det følelsen av å falle litt av i hver sving i den skranglete og tutete (JA, tutete, ikke bærtete!) og altfor raske rickshaw'en.

Vi gjorde jo en del ved siden av også, skal sies. Var litt turister, til og med. Blant annet fikk vi en heseblesende omvisning av to overivrige, men sjarmerende gutter. Etter altfor rask gange gjennom halve Delhi, med konstant skravling og India-i-kort-versjon-fortellinger, kom vi til et fantastisk hindutempel som plutselig poppa opp. Og der gikk vi rundt og fikk hinduismen på en-to-tre. Det var vel..torsdag? Lørdag dro vi oss gjennom syk trafikk helt over til Old Delhi, til Jama-Masjid, Indias største moské og The Red Fort. Begge fra 1600-tallet, begge helt overveldende mektige, begge nesten for mye. Nedenfor Jama Masjid var det en svær basar, overfylt av ropende mennesker og alt de vil selge. Skrikende høner, tepper, kjoler, smykker, krydder, Bollywood-filmer, klokker (Ja, skrikende, masete selger, for jeg har kjempebehov for et svært veggur akkurat nå!) og regelrett skrot. Hele tiden blir vi stirret på, hele tiden fniser de og hvisker og peker og tar bilder og vil hilse på. Det føles rart, men det har også sin sjarm.

The Red Fort var som sagt spektakulært som bare det. Enorm kladd av sandsteinskolosser, med mur rundt og digre bygninger inni. Det tar vel en del timer å få med seg alt. Grunnen til at jeg omtaler det så generelt, var at vi var såpass utladet, sultne og lei mas og oppmerksomhet at vi ikke greide å ta det helt innover oss. Generelt sett skal det ganske "lite" til, i betydningen tid og energi, for at man føler seg sliten og mett på inntrykk her. Var ikke bare vi som var slitne:
Det ble søndag. Min første avtale, hurra. Og ikke med hvem som helst. Jeg skulle få møte hijras. For å få treffe og intervjue hijras, må man kjenne noen, ha en nøkkel inn. De er rimelig skeptiske til journalister. Men jeg var heldig, for jeg hadde Anita. Og hun hadde ringt og ordnet og gitt meg nummer og hele pakka. Temmelig nervøs, aller mest spent og helt uvitende om hva som ventet, møtte vi opp ved den samme moskeen, Jama Masjid, og skottet etter mandige kvinner. Til riktig hijra-tid, det vil si gjerne et kvarter, tjue min forsinket, hører jeg plutselig mørke stemmer som roper navnet mitt. De kommer snart til syne i folkemengden. Overfeminine og med svaiende gange, utrolig vakre sarier, masse smykker og masse sminke, kommer fire hijraer og plukker oss opp. Vi stapper oss inn, fire stykker, i en rickshaw. Får lange blikk fra alle kanter. To blonde, hvite jenter OG kvinnemenn blir for mye for den jevne inder.

Vi fikk komme hjem til dem, dvs hjem til deres hijra-mother. Hierarkiet er sterkt etablert, og de kaller hverandre sister, daughter, mother, grandmother etter hvor de står. Og de viser seg å være alt annet enn skremmende, aggressive og truende, som jeg har blitt forberedt på. Jo, altså, hvis du tar den totalt absurde og fjerne situasjonen i betraktning, så var det kanskje litt skremmende, men deres oppførsel var jo bare herlig. Masse attitude, masse selvtillit, masse latter og skrål og masse klemming og stryking. De er veldig kjærlige. Og de snakker om alt. Silikon i brystene, hvem som fortsatt har penis, hvor mange som selger sex og ikke, hvor mye sminke de bruker, hvordan forhold de har til familien.. Alltid med denne ekstreme attituden i praten. Mange barndomsårs undertrykt feminitet som springer ut i full blomst. Intervjusituasjonen var ikke perfekt i det hele tatt, det var uoversiktlig, ufokusert og vanskelig å komme forbi imaget. Men opplevelsen var utrolig stilig, og fra å være usikker og negativ, ble jeg nå ivrig, nysgjerrig og sikker på at jeg hadde valgt rett emne.

tut bært kjør.

hei, vi har vært på teater. vært hippe og trendye og sjekket ut delhis kulturliv. eller, det vi har tilgang på i alle fall (eneste teaterstykket på engelsk.)

siden det er det eneste stykket på engelsk, handler det om homser. noe som forsåvidt er ganske kontroversielt, i og med at homofili er forbudt i india. men "det driter folk i" sier vår indiske bekjente. noe indere forøvrig ser ut til å gjøre i mange av landets lover. uansett. salen er full av mygg og dessuten iskald (det hersker en konkurranse om å sette airconditionen på fullest guffe innendørs i delhi), men vi er turister og altfor forberedt - og har mygg-a i veska. (ok da. glemte skjerf.)

det er en merkelig opplevelse. skuespillerne er fascinerende teatralske, og teaterstykket er en blanding av friends, mot i brøstet og skolerevy. generalisering: inderne ler på merkelige plasser, og når de ler er det en høy, rungende, hjertevarm latter etterfulgt av klasking på lårene og små kommentarer. altså, stykket er ikke så morsomt engang. det morsomste er å se og høre på publikum.

hun kjører oss til en rickshaw-stopp, den gamle indiske damen som ler unaturlig høyt, nesten litt nervøst, i bilen. dette er vår indiske bekjente jeg snakket om, som egentlig er en bekjent av en bekjent. det morsomme er at damen tuter hvert andre minutt. det er en slags rytme i det. det blir en sang. bare en litt stygg en. tuting er virkelig ikke unormalt i delhi-trafikken altså, men akkurat denne damen er spesiell. selv når det er ingen andre biler rundt henne: hun tuter likevel, i sin egen lille rytme. det er helt stille i bilen, bortsett fra hennes korte små trykk på hornet. tut. stillhet. tut. stillhet. tut. emma og jeg klarer ikke å ikke le i baksetet. jeg kaller det for "bærting", som jeg fortsatt mener er et helt legitimt ord, men emma ler bare enda høyere.

Jama Masjid

Moskeen Jama Masjid, i Old Delhi. Indias største, bygd rundt 1650. Altfor mektig, altfor mange slitsomme hannkjønn.

javel da.

vi gir etter, vi også. en blogg, værsågod. det betyr null hei-vi-lever-mail. nå er det bloggen som gjelder. verdens enkleste 1-2-3-blogg. men hurra.

Delhi oppsummert til nå: et forvirrende, fascinerende, halveis-fungerende vanvidd.

Sør-delhi er air-conditionert, og der bor vi. Old Delhi har vi vært noen få ganger, som er India som på film: fullstendig kaos, forfjamsete turister, skitne gatebarn som samler søppel, søppel overalt forresten, samt boder med frukt og vesker og motordeler, tepper med krydder og årmbånd, rykende fersk chai som helles raskt opp i små kopper og serveres til den masende køen av unggutter, som balanserer de fulle koppene i hånda mens de løper hukrygget gjennom basarer til svette selgere, selgere som roper til oss på et språk vi ikke forstår, og som fortsetter å rope enda de helt tydelig skjønner at vi ikke forstår, kyllinger stappet inn i bur, noen av dem mer død enn levende, hundrevis av elektriske ledninger viklet inn i hverandre hengende ned fra takene som potensielle bomber, hensynsløse unggutter på motorsykler som presser seg fram gjennom folkemengden - og se for dere midt inni der: emma og ingerid, to hvite blonde ungjenter med hvert sitt speilreflekskamera som prøver å fange alle sansene, lydene og inntrykkene på en gang.

og ja, vi er blitt kjendiser. akkurat nå sirkulerer bilder av forvirrete og sinte emma og ingerid'er på indiske unggutters mobiltelefoner. de snikfotograferer. (men er det forresten det vi også gjør?)

første matforgiftning er overlevd. alle rickshaw-turene også. trafikken er så livsfarlig at den egentlig ender opp med å bli ganske trygg. siden alle bryter alle regler, fungerer det på sitt vis. jeg vedder på at hvis jeg skulle begynt å kjøre i Delhi og fulgt norske regler ville jeg vært død etter fem minutter. men jeg lover å ikke gjøre det, mamma.

ingerid. som liker india.

("det er altfor mye.. overalt." - emma under en rickshaw-tur, etter tre dager i delhi.)