Hva har egentlig hendt?

Ja, dere kan jammen le av oss hvite, blonde, uvitende India-reisende, dere smågutter. For her går vi hen og oppretter dette "blogg", tenker nøye gjennom både navn og utseende og skal ta skrivegleden og formidlingsgleden til nye høyder. Men til nå har vi altså bare greid to ganske korte innlegg.. Så skal man også huske, og unnskylde seg med, at vi er jo i India. Hvordan sortere og fordøye dette rabalderet av inntrykk og opplevelser? Kanskje kan man begynne litt kronologisk. Forrige uke prøvde vi å tenke gjennom: Hva har egentlig dagene bestått av? Det føles som tre måneder skvist inn i tre dager, men hva har vi egentlig gjort? Dette er aller mest terapi for meg selv, kanskje.

Vi ankommer jo tirsdag kl 13 omtrent. Da er sekken min heldigvis et par kilo lettere enn da jeg dro, fordi jeg har bitt tenna sammen og kastet, ja, kastet vekk noe av det som gjorde den så altfor, altfor tung. Et par sko, to par bukser, gensere, t-skjorter, ny shampo, krem og diverse annet.. Overflødige ting jeg tok med i en forvirret og stresset reisefebermodus. En feil jeg aldri vil gjøre igjen. Uansett, 32 timer etter at vi sa farvel til Collettsgate, og med en grøt av London og Bahrain og dårlig flymat i magen, møter vi India. Stekende varme, hektisk trafikk og frustrerende kommunikasjonsproblemer. Men heldigvis har vi Anita Khemka som tar i mot oss i Sør-Delhi. Alt vi vet er at hun er fotograf, vet mye om transkjønnede og at vi skal bo i leiligheten hennes i en uke. For som indere flest var hun gjestmild nok til å tilby oss den. Og det skal vise seg at uten Anita hadde vi sikkert vært ganske mye fattigere, blitt ganske mye mer lurt, gjort flere dumme, naive feil og generelt sett vært ganske frustrerte... Og jeg hadde hatt en del kontakter mindre til min reportasje. Så fysøren så godt det var å ha både henne og leiligheten hennes i begynnelsen.

Det var rett på sak for Ingerid. Hun gjorde vel unna fire intervjuer på tre dager eller noe sånt, mens jeg ikke hadde møtt noen. Følelsen av å hoppe rett inn i dette kaoset, for så å skulle prøve å gjøre noe så fornuftig og rasjonelt som journalistisk arbeid, var utrolig merkelig, og den smittet over på meg også. Det gjorde vel kanskje at det tok ekstra lang tid før det gikk opp for oss hvem, hva og hvor i helvete..? For meg var det følelsen av å falle litt av i hver sving i den skranglete og tutete (JA, tutete, ikke bærtete!) og altfor raske rickshaw'en.

Vi gjorde jo en del ved siden av også, skal sies. Var litt turister, til og med. Blant annet fikk vi en heseblesende omvisning av to overivrige, men sjarmerende gutter. Etter altfor rask gange gjennom halve Delhi, med konstant skravling og India-i-kort-versjon-fortellinger, kom vi til et fantastisk hindutempel som plutselig poppa opp. Og der gikk vi rundt og fikk hinduismen på en-to-tre. Det var vel..torsdag? Lørdag dro vi oss gjennom syk trafikk helt over til Old Delhi, til Jama-Masjid, Indias største moské og The Red Fort. Begge fra 1600-tallet, begge helt overveldende mektige, begge nesten for mye. Nedenfor Jama Masjid var det en svær basar, overfylt av ropende mennesker og alt de vil selge. Skrikende høner, tepper, kjoler, smykker, krydder, Bollywood-filmer, klokker (Ja, skrikende, masete selger, for jeg har kjempebehov for et svært veggur akkurat nå!) og regelrett skrot. Hele tiden blir vi stirret på, hele tiden fniser de og hvisker og peker og tar bilder og vil hilse på. Det føles rart, men det har også sin sjarm.

The Red Fort var som sagt spektakulært som bare det. Enorm kladd av sandsteinskolosser, med mur rundt og digre bygninger inni. Det tar vel en del timer å få med seg alt. Grunnen til at jeg omtaler det så generelt, var at vi var såpass utladet, sultne og lei mas og oppmerksomhet at vi ikke greide å ta det helt innover oss. Generelt sett skal det ganske "lite" til, i betydningen tid og energi, for at man føler seg sliten og mett på inntrykk her. Var ikke bare vi som var slitne:
Det ble søndag. Min første avtale, hurra. Og ikke med hvem som helst. Jeg skulle få møte hijras. For å få treffe og intervjue hijras, må man kjenne noen, ha en nøkkel inn. De er rimelig skeptiske til journalister. Men jeg var heldig, for jeg hadde Anita. Og hun hadde ringt og ordnet og gitt meg nummer og hele pakka. Temmelig nervøs, aller mest spent og helt uvitende om hva som ventet, møtte vi opp ved den samme moskeen, Jama Masjid, og skottet etter mandige kvinner. Til riktig hijra-tid, det vil si gjerne et kvarter, tjue min forsinket, hører jeg plutselig mørke stemmer som roper navnet mitt. De kommer snart til syne i folkemengden. Overfeminine og med svaiende gange, utrolig vakre sarier, masse smykker og masse sminke, kommer fire hijraer og plukker oss opp. Vi stapper oss inn, fire stykker, i en rickshaw. Får lange blikk fra alle kanter. To blonde, hvite jenter OG kvinnemenn blir for mye for den jevne inder.

Vi fikk komme hjem til dem, dvs hjem til deres hijra-mother. Hierarkiet er sterkt etablert, og de kaller hverandre sister, daughter, mother, grandmother etter hvor de står. Og de viser seg å være alt annet enn skremmende, aggressive og truende, som jeg har blitt forberedt på. Jo, altså, hvis du tar den totalt absurde og fjerne situasjonen i betraktning, så var det kanskje litt skremmende, men deres oppførsel var jo bare herlig. Masse attitude, masse selvtillit, masse latter og skrål og masse klemming og stryking. De er veldig kjærlige. Og de snakker om alt. Silikon i brystene, hvem som fortsatt har penis, hvor mange som selger sex og ikke, hvor mye sminke de bruker, hvordan forhold de har til familien.. Alltid med denne ekstreme attituden i praten. Mange barndomsårs undertrykt feminitet som springer ut i full blomst. Intervjusituasjonen var ikke perfekt i det hele tatt, det var uoversiktlig, ufokusert og vanskelig å komme forbi imaget. Men opplevelsen var utrolig stilig, og fra å være usikker og negativ, ble jeg nå ivrig, nysgjerrig og sikker på at jeg hadde valgt rett emne.