menneskelig spilledaase

kerala! ingen mus. eller jo, men ikke under senga. og en emma ved siden av meg. jeg er lykkelig.

kom i dag. det er som aa komme til et annet land. fra stoev og kuer og et liv i nyanser av brunt, til palmer, hav og rare fugler. men saa er det jo samme landet. fantastisk.

jeg maa fortelle en ting: jeg har vaert i indisk bryllup! altfor overdaadig og ekstatisk. en hel park var leid inn, si lerkendal stadion, og forvandlet til en gigantisk bloetkake av nips, rysj, pynt og mat, mat, mat. det dreide seg forsaavidt mest om maten. hundrevis av mennesker i altfor pene klaer der, men det virket ikke som saa mange kjente brudeparet egentlig, og paret tilbrakte uansett mesteparten av festen paa scenen for aa bli fotografert med alle slektinger og venner og venners venner, saa folk bare gikk rundt og spiste. saa var det en morsom seremoni midt inni, der brudeparet sto oppaa en slags snurrende pall midt paa gresset og en kanon skoeyt roseblader over dem, mens alle sto i en ring rundt dem og hoiet og klappet. litt som en gigantisk spilledaase. det var kjempegoey. etterpaa sa jeg til min indiske legevenn, som var hun som tok meg med, at kanskje jeg burde gifte meg i india. jeg sa det mest paa goey, men hun var gravalvorlig og svarte: klart du maa, ingerid. og det vil bli enda mer fantastisk enn dette. saa lo vi.

ellers i nord har jeg tilbrakt mye tid sammen med to smaa jenter. et gammelt par i lucknow tar inn smaa barn og babyer som blir forlatt, noen av dem finner de bare noen timer gamle i en soeppelhaug, og 80% av dem er jenter. i dag er det to jenter som bor hos dem og venter paa ny familie. jeg ble fort diddi, storesoester. det var litt trist aa dra fra dem egentlig.

men naa er jeg jo her. og jeg og emma bor midt inni en hage av hengekoeyer. og alt er egentlig veldig fint.

dagens kulturkraesj: i india er det verken flaut eller uhoeflig aa rape. folk bare raper midt i samtalen, uten aa holde seg for munnen eller unnskylde seg, og uten aa merke seg noe mer med det fortsetter de bare setningen der de slapp. foerste gangen ble jeg paff. neste gangen maatte jeg late som jeg fikk hosteanfall for aa skjule latteren. naa er jeg blitt vant til det. (men ikke vaer redd, jeg skal ikke ta med meg uvanen hjem. jeg kan jo uansett ikke aa rape.)