(Bildet fra baattur i Backwaters i Kerala.)
Ok, fin opplevelse aa ha reist alene. Berikende, laererikt, fritt og saann. Forstaa foelelsen av aa staa utenfor majoriteten osv. Men all kommunikasjon blir saa utvannet og unyansert og egentlig bare ganske overfladisk. Maa liksom si veldig forenklet hva det er du vil ha tak i. Blir bare "how far", "what time", "how are you", "are you happy?" og ellers ikke saa mye. Med en gang man beveger seg litt utenfor det vante, blir det stopp. Og saa maa man snakke daarlig engelsk. Og naar saa mye forblir usagt, maa man bare snakke med seg selv. I alle fall gjorde jeg det, kanskje i urovekkende stor grad. Forklare ting for seg selv og ta beslutninger muntlig. Av typen "Hvorfor gjoer du saann mot meg?", "Herregud, du var jammen slitsom", eller "Denne maten var god", "Jeg tenker at jeg gjoer det naa foerst, og saa gjoer jeg det etterpaa. Bra plan."
Det gaar greit en stund. Men vet ikke helt hvordan person jeg hadde blitt om jeg holdt paa saann over lengre tid. Og reportasjelysten begynte sakte aa gli over, var ikke saa mye mer aa hente, foelte jeg. Kom liksom aldri helt dit jeg ville uansett, og folk sa bare de samme tingene i forskjellige utgaver. Ord som awareness, acceptance, tolerance, marginalization, community.. Opp i halsen! Joda, jeg fikk ganske mye ut av det. Snakka jo med fine, herlige hijras med bra historier og bra tanker. Men forstaelsen av journalistrollen er kanskje ikke helt den samme her. I alle fall ikke i disse NGO'ene man saa ofte maa gaa gjennom for aa faa tilgang. Jeg skulle foelge deres forhaandsbestemte opplegg, med masse intervjuer, og en time paa hver. For aa snakke med 8 hijras og flere andre var aapenbart ikke nok. Den typiske tankegangen med aa "foelge noen", observere, er ikke helt naturlig. Og en halvtimes intervju med saa mange som mulig er visst det som skal gjoere det. Litt frustrerende. Ogsaa alle kommunikasjonsproblemene med tolk osv. Saa oppsummert fikk jeg vel ikke egentlig akkurat det jeg ville ha.
Da er det like greit aa stikke. Og like greit aa faktisk ha superplanlagt alt for de neste tre ukene. Paa den maaten er det heller kanskje ikke saa ille at Indias byraakratihelvete tvinger oss til aa booke togturene tre uker i forveien og saann. Ingerid og jeg har nemlig en skikkelig plan naa, som vi aldri i livet har hatt foer omtrent. Vill planlegging, skremmende god planlegging. Og sykt deilig akkurat naa. Tror jeg delvis greide aa legge fra meg journalistrollen og reportasjetankegangen i Chennai, eller et sted langs den tolv timer lange togreisen. Egentlig var det utrolig deilig aa forlate svettehullet og raatten-banan-luktende Chennai. I alle fall naar man ser kontrasten her i Kerala, Cochin, Fort Cochin. Og kontrasten ved at vi er to igjen, og at alt er som det skal vaere. Dette steder minner meg om noe! Blanding av The Beach, med trope, palmer, slappe bukser, dreads og aandelige, nesten parodiske backpackermennesker ("God, man, so much spirituality, man.", mens de egentlig bare digger aa ruse seg.), Forest Gump med rekebaatopplegget, diverse filmer om oppdagelsesreisende og egne fjerne droemmer, tror jeg. Uansett, utrolig fint. Avslappende og herlig. En uke her, hurra! Dvs, paa fredag reiser vi soerover til Varkala for aa slappe av litt paa intet mindre enn en husbaat. Her i Cochin bor vi i en kristen jungel med fuglelyder som hoeres ut som Rainforest-lydfil paa Windows 98. Naa skal vi bare drikke oel og ligge i hengekoeye og lese og snakke norsk.
No comments:
Post a Comment