tut bært kjør.

hei, vi har vært på teater. vært hippe og trendye og sjekket ut delhis kulturliv. eller, det vi har tilgang på i alle fall (eneste teaterstykket på engelsk.)

siden det er det eneste stykket på engelsk, handler det om homser. noe som forsåvidt er ganske kontroversielt, i og med at homofili er forbudt i india. men "det driter folk i" sier vår indiske bekjente. noe indere forøvrig ser ut til å gjøre i mange av landets lover. uansett. salen er full av mygg og dessuten iskald (det hersker en konkurranse om å sette airconditionen på fullest guffe innendørs i delhi), men vi er turister og altfor forberedt - og har mygg-a i veska. (ok da. glemte skjerf.)

det er en merkelig opplevelse. skuespillerne er fascinerende teatralske, og teaterstykket er en blanding av friends, mot i brøstet og skolerevy. generalisering: inderne ler på merkelige plasser, og når de ler er det en høy, rungende, hjertevarm latter etterfulgt av klasking på lårene og små kommentarer. altså, stykket er ikke så morsomt engang. det morsomste er å se og høre på publikum.

hun kjører oss til en rickshaw-stopp, den gamle indiske damen som ler unaturlig høyt, nesten litt nervøst, i bilen. dette er vår indiske bekjente jeg snakket om, som egentlig er en bekjent av en bekjent. det morsomme er at damen tuter hvert andre minutt. det er en slags rytme i det. det blir en sang. bare en litt stygg en. tuting er virkelig ikke unormalt i delhi-trafikken altså, men akkurat denne damen er spesiell. selv når det er ingen andre biler rundt henne: hun tuter likevel, i sin egen lille rytme. det er helt stille i bilen, bortsett fra hennes korte små trykk på hornet. tut. stillhet. tut. stillhet. tut. emma og jeg klarer ikke å ikke le i baksetet. jeg kaller det for "bærting", som jeg fortsatt mener er et helt legitimt ord, men emma ler bare enda høyere.