Det var foerste dag i Udaipur, Rajasthan, nord-vest i India. Mitt sproestekte ansikt tryglet og ba om aa faa slippe solen for en stakket stund. Saa vi maatte gaa for hatt, foer vi i det hele tatt skulle
gaa loes paa Sight Nummer 1, The City Palace, (kjent fra James Bonds
Octopussy, som hele byen og alle barene lever paa). Men lenger enn til potensiell hattebutikk nr 2 kom vi ikke. For da moette vi en kunstlaerer som syntes vi trengte en del mer livskunnskap foer vi kunne begynne med slike ting. Alle tre paa en scooter, bort til hans egne kunstforretning, med te og gratis maling paa neglene og snakk om de store ting. Og saa er det liksom saann med indere ofte at du plutselig er i et saant merkelig, uforklarlig oeyeblikk, hvor alt har gaatt saa fort og alt er saa uforutsigbart. Du bare setter deg i kurven, og saa gaar ballongen med en voldsom fart og til et uvisst sted. Plutselig ligger Ingerid og faar hodemassasje av denne kunstlaereren, han tester hennes energipunkter osv, og jeg sitter plutselig paa en motorsykkel med hans kunstkollega, paa rundtur i Udaipur. En sangfugl av en annen verden, Enrique Iglesias og Ricky Martin for full hals hele veien, ispedt svevende prat om kjaerlighet som religion og levevei. Stakk innom en
tekstilfabrikk og trykte noe klaer plutselig. Tilbake i kunstforretningen var det plutselig lunsj og mye mer spirituell prat. Saa, fem, seks timer senere enn det vi hadde tenkt, fikk vi kjoept disse hattene, foer vi skulle paa et obligatorisk, fortsatt arrangert, besoek paa en tekstilforhandler fra Kashmir. Oppvisning med pashmina, silke, ull og alt imellom. og selvfoelgelig safran-te fra Kashmir. Saa gikk vi hjem med hatter og full forvirring.
Hjemme ble vi selvsagt moett av den alltid saa gjestmilde kakkerlakken, paa stoerrelse med en liten mus. Den sitter paa badet og hilser med sine foelehorn naar vi aapner doera, kommer til og med loepende mot oss for aa ta oss imot, og det er saa hyggelig atte. Men rommet er fint. Og det er amerikanere og dansker her. Og vi ble med de, to amerikanere, paa tur i dag. Alle fire i en sliten tuk-tuk. Til diverse steder, foerst og fremst Monsoon Palace paa et utsiktspunkt. Foerste gang vi har vaert litt utenfor, kan du si. Visstnok leoparder der oppe, og helt sikkert mye aper. De er graadige og litt aggressive, men virker allikevel saa forferdelig like. De sitter liksom og undrer over akkurat de samme tingene. Hvem er disse menneskene, hva vil de meg, hvorfor faar jeg ikke holde meg paa avstand, hvorfor er de saa nysgjerrige paa meg, hva er det egentlig som skjer?
Det var foerste dag i Udaipur, Rajasthan, nord-vest i India. Mitt sproestekte ansikt tryglet og ba om aa faa slippe solen for en stakket stund. Saa vi maatte gaa for hatt, foer vi i det hele tatt skulle 
gaa loes paa Sight Nummer 1, The City Palace, (kjent fra James Bonds 
Octopussy, som hele byen og alle barene lever paa). Men lenger enn til potensiell hattebutikk nr 2 kom vi ikke. For da moette vi en kunstlaerer som syntes vi trengte en del mer livskunnskap foer vi kunne begynne med slike ting. Alle tre paa en scooter, bort til hans egne kunstforretning, med te og gratis maling paa neglene og snakk om de store ting. Og saa er det liksom saann med indere ofte at du plutselig er i et saant merkelig, uforklarlig oeyeblikk, hvor alt har gaatt saa fort og alt er saa uforutsigbart. Du bare setter deg i kurven, og saa gaar ballongen med en voldsom fart og til et uvisst sted. Plutselig ligger Ingerid og faar hodemassasje av denne kunstlaereren, han tester hennes energipunkter osv, og jeg sitter plutselig paa en motorsykkel med hans kunstkollega, paa rundtur i Udaipur. En sangfugl av en annen verden, Enrique Iglesias og Ricky Martin for full hals hele veien, ispedt svevende prat om kjaerlighet som religion og levevei. Stakk innom en
tekstilfabrikk og trykte noe klaer plutselig. Tilbake i kunstforretningen var det plutselig lunsj og mye mer spirituell prat. Saa, fem, seks timer senere enn det vi hadde tenkt, fikk vi kjoept disse hattene, foer vi skulle paa et obligatorisk, fortsatt arrangert, besoek paa en tekstilforhandler fra Kashmir. Oppvisning med pashmina, silke, ull og alt imellom. og selvfoelgelig safran-te fra Kashmir. Saa gikk vi hjem med hatter og full forvirring. 
Hjemme ble vi selvsagt moett av den alltid saa gjestmilde kakkerlakken, paa stoerrelse med en liten mus. Den sitter paa badet og hilser med sine foelehorn naar vi aapner doera, kommer til og med loepende mot oss for aa ta oss imot, og det er saa hyggelig atte. Men rommet er fint. Og det er amerikanere og dansker her. Og vi ble med de, to amerikanere, paa tur i dag. Alle fire i en sliten tuk-tuk. Til diverse steder, foerst og fremst Monsoon Palace paa et utsiktspunkt. Foerste gang vi har vaert litt utenfor, kan du si. Visstnok leoparder der oppe, og helt sikkert mye aper. De er graadige og litt aggressive, men virker allikevel saa forferdelig like. De sitter liksom og undrer over akkurat de samme tingene. Hvem er disse menneskene, hva vil de meg, hvorfor faar jeg ikke holde meg paa avstand, hvorfor er de saa nysgjerrige paa meg, hva er det egentlig som skjer?
No comments:
Post a Comment