bye bye baby.

vi skal hjem i dag. vi grugleder oss. men fysøren, det skal bli fint å se dere alle sammen.

å reise gjør meg glad. india har vært slitsomt, frustrerende, provoserende - men i bunn og grunn fantastisk. på en måte har jeg bare lyst til å reise videre herfra. se mer, oppleve mer, møte flere mennesker, prøve å forstå mer. samtidig så må jeg faktisk innrømme for meg selv at jeg lengter litt hjem. noe som ikke er så enkelt nødvendigvis, da jeg alltid har sett på meg selv som en som kan klare meg greit uten alle fordelene jeg har hjemme, og som alltid har hatt lyst til å bosette meg i et land langt fra norge. det er litt nederlag å innse at du ikke takler alt det du trodde du skulle takle helt greit, å innse hvor avhengig du faktisk er av alt du har rundt deg hjemme. men samtidig er det jo litt fint også, å bli mint på hvor heldig man er. da snakker jeg om alt fra frisk luft, rent vann og toalettpapir, til likestilling, familie og venner.

og noe som gjør at det ikke er så trist å dra, er løftet jeg og emma avga i går kveld: om ti år er vi tilbake i india, sammen. garantert. da skal vi besøke kashmir, for der har vi to stående invitasjoner til to av de beste vennene vi har fått her nede, virkelig herlige mennesker. vi gleder oss allerede. og javel, så er det umulig å planlegge så langt frem i tid. men når man ikke har noen planer i det hele tatt for de neste ti årene egentlig, så kan man jo like greit prøve å lage en. og foreløpig er vi begge ganske fornøyd med at alt vi vet om framtiden er at vi skal være i kashmir om ti år. for min del, er det alt jeg trenger å vite akkurat nå.

ser dere snart! gleder oss vilt. vi skal bare ta et par fly, og vips. for en verden vi lever i.

Og slik ble det.

.
Ja, det er som paa bildet, men nei, det gaar ikke an aa dra til India uten aa se det. Og nei, et er ikke overvurdert. Vi er bergtatt av verdens stoerste kjaerlighetserklaering. Obligatorisk oppstilt bilde.


Sammen med Taj Mahal var mat fra Soer-India det eneste digge i Agra. Her Dosai.. Forferdelig godt, forferdelig lett aa savne, tror jeg. Hjem og laere. Faar liksom ikke tatt nok bilder av "A teardrop on the face of eternity", som det kalles.

Lei av kumoekk. Altfor varmt. Dro til basseng. Glade naa.

sight number one? check.

(Mitt favoritt-kjaerestepar i Taj Mahal denne dagen. Skal man foerst dra hit med kjaeresten sin, boer man kjaere loepet helt ut, som disse to. De gikk til og med paa samme maate. Hadde jeg enda bare forstaatt japansk kunne jeg sjekket om de ogsaa fullfoerer hverandres setninger.)

Saa gjorde vi det likevel. Emma Tollersrud og Ingerid Salvesen har bivaanet indias stoerste helligdom og turistinntektskilde, selve symbolet paa den evige kjaerlighet: Taj Mahal.

Vi hadde egentlig bestemt oss for aa droppe det, hoert at det var oppskrytt, ogsaa var det jo saa fryktelig mye annet aa se i India. Men alle stedene vi dro var det foerste folk spurte: "you've seen the taj?", og vi svarte "neei, hadde egentlig ikke tenkt til det", hvorpaa samtlige reagerte med vantro og, i enkelte tilfeller, sinne, og den sterkeste reaksjonen kom vel fra en amerikaner: "WHAT? But Taj Mahal is like almost the only reason to go to India!".

Saa javel. Vi fant ut at det var paa veien, og bestemte oss for aa stikke innom. Skikkelig fornoeyd med hvor avslappa vi var paa hele greia. Vi kom til agra i morges klokka seks, naa har vi sett taj mahal, saa drar vi igjen i kveld.

Men ok. Vi innroemmer at det var mektig. Fantastisk. Majestetisk. Og veldig mange andre lignende adjektiv. Det blir egentlig bare dumt aa proeve aa gjengi opplevelsen her. Isteden kan dere faa hoere litt av det vi snakket om mens vi var der:

Sagt i Taj Mahal:

- jeg klarer liksom ikke skjoenne det. det er altfor stort for meg.

- alle blir saa smaa her. se paa han mannen der, han er jo egentlig ganske stor, men se saa liten han blir her da.

- jeg hadde greid meg med bare ett av de taarnene her jeg altsaa.
- i hagen?
- ja, for eksempel.

- lurer paa om jeg skal love meg selv aa komme tilbake til taj mahal foer jeg doer. et fint merke aa ha da. litt som svoemmeknappen.

- jeg lurer paa hvor mye svette jeg har produsert i india.
- sikkert like mange kilo som du har gaatt ned.
- men tror du jeg hadde greid aa fylle alle brusflaskene i det skapet der med svetten min?

- please stop taking photos of me! at least ask first. (skulle tro indere var mer enn nok opptatt med aa ta bilder av taj mahal. men neida. du kan tenke at det er et kompliment aa vaere mer interessant (jeg tror ikke det er fordi vi er mer fotogene) enn taj mahal, men det er det soeren meg ikke. ikke etter fem uker i en ufrivillig kjendistilvaerelse.)

En liten klagesang

Det er slitsomt å tygge, ligge, tenke, stå, sitte, prate. Etter en etterlengtet latter er jeg død i ti minutter. Det eneste som ikke er slitsomt er å klage. Varmen tar knekken på oss, sånn er det bare. Ja vel, så har mannen i rommet ved siden av steinhard, en ekte reisende. Han har tenkt å holde ut her i to måneder til, den varmeste tiden på året. Han har kontroll på alt, er en sånn dreadsfyr med stor tro på alt og alle, livserfaring til tusen, klager aldri, alltid en løsning. Men han skal jo ikke gjøre annet enn å røyke hasj og meditere og være ny-konvertert buddhist. Vi skal faktisk skape denne o'store reportasjen, i disse arbeidsforholdene av verste sort. En liten vifte prøver desperat å fikse luftrotasjonen, men hjelper lite. I alle fall når strømmen går fire ganger om dagen. Det dirrer, jeg blir svett av å blunke. Hjernen er en bomullsdott, tom, sløv og uten inspirasjon. En ting er liksom 43 grader. Jaja, umenneskelig varmt, tenker du. Men det jeg egentlig savner mest er oksygen. Ren O2, ren luft, ren Hamar-luft! I bevegelse! Og vann, masse vann, rent vann, som man kan fråtse i. I Varanasi er det bare trangt, og det lukter ku, rabies og aske overalt.

Badebasseng i morra, vi må. Og så Taj Mahal i en fei.

Skalleknusing

Dagen etter var vi faktisk her plutselig. Vi kom oss omsider fram med buss til Delhi og saa fly. Til det inderligste, helligste og eldste i India. Hit rundt ti millioner pilgrimer kommer aarlig for aa bade og drikke og doe i Ganges. Hvordan de fortsatt lever, er et mirakel, for vannet er visstnok septisk og fullt av gift. Varanasi er en skitten, men vennlig labyrint, full av blide mennesker, hinduritualer og kumoekk (har traakka i to store ruker allerede). Her liker vi oss, men bare i tre dager. Varmen, stanken og all skitten tar paa. Det tar paa aa se doede mennesker ogsaa. For foerste gang i vaart liv saa vi det i dag. Plutselig og uten forvarsel datt vi ut av gatelabyrinten og ut paa trappene ned til Ganges. Roeyken hadde vi kjent lenge allerede, men plutselig lyste baalene mot oss. Likbrenningen. Vanskelig aa fatte. Vi sto faktisk aa saa paa hvordan likbaaren kom, hvordan det innpakkede mennesket ble lempet over paa haugen av trestokker, der den sparsomme mengden treverk indikerte at kvinnen var fattig, hvordan de tente paa... Andre baal med bein og armer stikkende ut. Utbrente baal der bare skallen laa igjen. Vi saa til og med hvordan dom'en, likbrenneren, knuste denne skallen, for aa slippe loes sjelen. Litt bortenfor satt familien og saa paa (ingen kvinnelige familiemedlemmer faar se paa, for de lager bare oppstyr, saann at sjelen ikke blir helt fri) , ganske saa avslappet, nesten uten en mine. Doeden virker plutselig som noe helt naturlig, noe forventet, nesten hverdagslig. Det var kvalmende, overveldende og skremmende aa plutselig vaere flue paa veggen i det en menneskekropp gir opp mot flammene. Vi vil tilbake, stirre lengre, kanskje mer rustet denne gangen. Foerst skal vi paa baattur for aa se paa normal bading, i morra klokka fem. I byen for A-mennesker. Der stroemmen gaar to timer paa ettermiddagen, en gang paa formiddagen og hver morgen klokken fire, i to-tre timer. Ingen air cooler, ingen vifte, 45 grader. Fem dager igjen.. haha.

lenge leve postdama

vi har sendt kort. faktisk. personlig rekord for min del, da jeg faktisk har sendt dem foer siste dag paa vei til flyplassen. samtidig sendte vi dessuten en pakke, og det var en merkelig opplevelse. det startet med at vi hadde altfor tunge sekker, og besteme oss for aa sende hjem noen haandklaer og andre kjedelige ting. vi fikk en pappkasse paa hotellet, teipa hele greia saa tett sammen at det bare saa ut som en kjempesvaer teiprull. saa bega vi oss til postkontoret.

paa veien dit var det uvanlig mange som ropte etter oss. vi er forsaavidt vant til det, og vi skjoente ikke hva de sa, saa vi bare fortsatte. til slutt begynte vi aa lure paa hva som var saa galt. foer vi vet ordet av det er vi hanka inn hos en skredder, som forteller oss at indiske myndigheter godtar ingen pakker som ikke er pakket inn i en spesiell type toey. vi stusser litt, men innser snart at det er derfor alle som har ropt etter oss har pekt paa pakken. saa setter skredderen i gang.

han maaler pakken, klipper opp stoffet, setter seg ved symaskinen, en saann gammel butterfly med pedal, og syr et trekk. saa trer han det paa pakken, og begynner aa sy igjen den siste enden med en sirlig haand. det tar kjempelang tid, han er noeye og syr alle hjoernene to ganger. etter siste sting, ser han paa oss, vi er imponerte, han ler. men fortsatt er han ikke ferdig. han viser oss noen bilder av familien sin. saa smelter han voks. med tre cm mellomrom, drypper han talg langs alle soemmene paa pakken. saa stempler han voksen paa pakken med en mynt. jeg har aldri sett en saa fin pakke i hele mitt liv. det er sann at man faar vondt av at det bare er noen slitne haandklaer og sko inni, fordi den er saa fin utenpaa.

ganske stolte gaar vi til postkontoret, for naa har vi liksom skjoent greia. dama paa postkontoret er til og med imponert over hvor billig vi har faatt det. postdama er dessuten utrolig morsom og slaar turistspoeker. hun forklarer at egentlig maa vi komme med pakken en dag, saa maa den registreres, saa kan den sendes neste dag. siden vi skal dra samme dag, tilbyr hun seg aa ta ansvaret for den. hun blir skikkelig glad naar vi sier ja (som om vi har noe valg), og sier at det gleder henne at vi stoler paa henne. saa sier hun: "I promise you, this package will arrive Norway. Or if I die today, well, then the package will not come, because noone will bring it tomorrow. But don't worry, eh?"

det er egentlig ikke saa farlig med den pakken, men jeg haaper virkelig ikke postdama doer.

Drittby!

Soeren for at vi dro fra Udaipur. "The pink city", var bare brun, "shoppingbyen med de beste basarene i India", var bare jalla turistshapper med juggel, "so many things to see, spend a long time there", var bare en ganske dyster og stusselig bygningsklump med masse vinduer, slik at kvinnene kunne se ut, uten at de syntes. The Monkey Temple var riktig nok stilig nok. Inni en merkelig, toerr fjelldal, laa det plutselig en forlatt, falleferdig tempelborg, som naturen og hundrevis av aper hadde tatt tilbake. Oeverst saa vi utover hele Jaipur. Kaoset. Det var virkelig bare kaos, og ikke saann kaos som vi er blitt vant til i India, saann sjarmerende og pussig hvordan-faar-de-det-til-kaos, eller se-paa-han-rare-der-kaos, men bare slitsomt, utmattende kaos du helst vil ut av.

Og naar vi saa skulle ut av det, skar alt seg. Moette opp paa togstasjonen, klar for seksten timers togtur, god tid, halvtime foer. Finne riktig plattform, riktig sted aa staa paa plattformen, spoerre noen om hvor vaar vogn er, hvor vi skal sitte og alt det der. Helt til:
1) "This ticket, waiting list. Talk to him." 2) "This ticket, not confirmed. Talk to him." 3) "This ticket, not valid. You no seats."
Toget vaart kom, og i 45 varmegrader med tjuekilos sekker, loep vi fram og tilbake paa perrongen, i full forvirring for aa proeve aa skjoenne "We go, or we not go?"
Etter tjue minutter med latterlige kommunikasjonsproblemer, henvisning hit og dit, tusen forskjellige beskjeder og rot, maatte vi bare se toget vaart rulle avgaarde. Vi hadde blitt lurt, billetten var ikke gyldig, vi hadde ikke seter paa toget. Joda, booka tre uker foer og saann, flinke paa planlegging, turistkontoret i Delhi var lugubert, men virka da ok.. Likevel, ingen plasser paa det toget. Og fra Jaipur til Varanasi var det ingen ledige togbilletter en maaned fram i tid.. Stuck i drittbyen.

I want to be your underwear.

Så var vi i nord igjen, men vi hadde nesten glemt hvor ubehagelig noen indiske menn kan være her. Jeg sier ikke alle, for vi møter virkelig hyggelige mennesker også, men etter å nettopp ha tilbrakt en halvtime i en rickshaw hvor samtlige indiske menn på motorsykler prøvde å liksom-kjøre på oss mens de lo, eller bare kjørte saktere enn normalt for å kunne kjøre bak oss med et glis om munnen, kan man faktisk ikke unngå å bli irritert. Neida, de er ikke farlige, og vi er aldri redde, vi blir bare ekstremt frustrerte og sinte.

Det er flere typer sjekkemetoder vi får servert av indiske menn. Den ene er den ganske enkle prøv-og-kom-i-snakk-med-dem-taktikken, som kommer i diverse hello-former: "hello, where you from?", "hello beautiful", og ja, også "hello photo", gjerne ropende etter oss i gatene. Så har du den mer offensive, menn som tar kontakt på tog og i butikker, som gjerne vil fortelle oss de store svarene om kjærligheten og livet, og som aller helst vil snakke om vårt syn på sex i vesten. En tredje er stirring, meningsløs og intens stirring, som ikke tar slutt uansett hva du gjør - det være å banne og rope, stirre stygt tilbake, gjøre håndbevegsleser som tydelig sier slutt-å-stirr-gå-vekk eller rett og slett gjemme ansiktet og prøve å overse dem - stirringen fortsetter. Jeg vet ikke hvorfor disse guttene tror at noen av de øvrige metodene skal funke på noen som helst måte. Det ender alltid med at jeg og emma blir sinte. Bortsett fra kanskje den siste typen, som er så latterlig og komisk at det ikke går an å gjøre noe annet å le: engelske sjekkereplikker fremført av pubertale unggutter, som mest sannsynlig har hørt replikken på tv eller blitt lært den av turister, men åpenbart ikke er helt sikker på hva det de sier egentlig betyr. Foreløpig favoritt: I want to be your underwear. Jeg holdt på å le meg i hjel.

alt på en gang.

takterassen vår i udaipur. med utsikt over hele byen. og bollywood-versjon av tarzan på tv.

en uke var vi i udaipur. det er ingen som skjønner hvorfor når vi forteller det til folk her, men vi likte oss. det var fint å endelig bli kjent med en plass, ikke bare haste videre. dessuten er det en gæli fin by, man går rundt i et eventyr, sånn ali baba-land. og vi fikk til og med noen venner.
en av dem var en skilpadde. plutselig bare lå den på terassen en morgen, sånn på størrelse med en fotball, og vi skjønner ikke hvordan den kom dit. midt i ørken-india, midt inni en by, i andre etasje i en murbygning. det er til å le seg i hjel av. og ganske koslig var det også.

det morsomste med india er at hver dag skjer det noe merkelig og uventet, som fremkaller sjokk på sjokk, latter på latter, evt frustrasjon på frustrasjon. du går ut av døra, og når du kommer hjem klarer du ikke helt fatte hva du har vært med på. en dag vi bare skulle spise lunsj, dumpet vi inn på denne plassen. i det vi går inn døra blir vi vist til et bord, det plasseres et svært sølvfat med mange små skåler foran oss, og plutselig har sju kelnere omringet oss for å putte forskjellige ting i sølvskålene. vi blir kjempeforvirra og begynner bare å le. det hele er over på sånn fem minutter. men så kommer de hvert femte minutt og fyller på skålene våre. er det noe som er effektivt i dette landet (og det er ikke mye alltid), så er det spising.

"photo, photo!". vi begynner å bli ganske lei av å stille opp på indiske familiebilder. det er en utrolig merkelig greie. hva skal de med bilder av en svett emma eller ingerid? en formiddag vi satt på et bakeri, går det noen smågutter forbi. "hello, photo!", roper de, mens de går forbi og ler. og det er ikke som om de stopper opp for å bli tatt bilde av, mest sannsynlig har de ikke peiling på hva "photo" betyr engang. de har bare lært seg setningen og roper den til alle utlendinger de ser. men da måtte vi også le.


haha. vi har ridd på hest! det vises forsåvidt på bildet hvem som føler seg mest avslappa oppå dyret, enda jeg prøver veldig hardt (men det er kanskje derfor det vises så godt også). vi dro rundt på landsbygda utenfor udaipur. det var egentlig veldig fint. bortsett fra at fyren som leide ut hesten var en av de ekleste inderne vi har møtt. og det faktum at jeg ikke har peiling på hester. litt skummelt å ha en så svær doning av kjøtt og muskler under rumpa, men hei, jeg datt ikke av. emma derimot, er fantastisk med hester. det var kanskje det fineste med hele greia, å se emma på en hest. men hun ble selvfølgelig nektet å trave eller gallopere, bare fordi jeg var så sykt upålitelig oppå hesteryggen. jeg måtte til og med ha med meg en sånn egen gutt som holdt i hesten, og han nektet emma å løpe.

så var det mandag. og jeg oppdaget plutselig at toget vårt til jaipur, som jeg var helt sikker på at gikk mandag kveld, faktisk hadde gått søndag kveld. noe som er veldig ingeridete, jeg vet det, og det er derfor jeg aldri pleier å ha ansvar for billettene på reise. men tenk så heldig jeg er som reiser med emma, som ler istedenfor å bli sint på meg. og det fine med dager som egentlig ikke skulle ha vært til, som for eksempel den siste dagen i udaipur, er at det ikke er knyttet noen forventninger til dem. og da kan du tro dagen blir bra når vi bruker den til å spise kake og dra på spa. full body massage, sto det på menyen. og i lobbyen sto natalie portman. noe som er helt sant. så dagen ble ikke så verst i grunn.


ok, så var natta ganske ille. i og med at vi måtte ta den eneste muligheten som fantes til jaipur, som var den lokale nattbussen, og man tror egentlig ikke at indiske veier er så ille før man har tilbringt ni timer opp-ned i humpene, mens man har prøvd å sove på minimal plass, oppi sin egen bagasje, med vinduet vidåpent for å slippe inn litt luft, men den lufta er jo full av bærting og støv og mygg.

men nå er vi fremme. og emma ligger og sover. men snart skal vi ut og oppdage den rosa byen.

romantisk by du liksom

det er 45 grader i Udaipur. noe som egentlig er vanvittig varmt, når man tenker over det. hvis alt var laget av vann, ville alt her vært halvveis kokt på en måte. så byen småbobler mersom. og hver natt går strømmen, noe som fører til at vifta i taket stopper og jeg og emma våkner av at vi er klissblaute av svette og gisper etter luft. så må vi stavre oss ut og vekke nattevakta for ørtende gang, slik at han kan skifte sikring og vi kan begynne å leve. jeg tror han begynner å bli litt lei av oss. men jeg forsøker å smigre meg inn med litt småprat på dagtid, som jo er det indere er best på forresten, kanskje bortsett fra å lage mat da. smakebit: (setting: takterassen, solnedgang)
meg: what's all the music and noise over there? (peker et par tak bortenfor)
han: indian wedding.
meg: ah, there are many of them these days? (alltid denne musikken, hver dag, jeg tuller ikke. i denne byen går bare vi to forbi ca tre brylluper hver dag. svære prosesjoner med hester og korps og syngende folkemasser i glitter-sarier. jeg skjønner ikke hvordan så mange kan gifte seg når byen er på størrelse med oslo. og det er ca 3000 gjester i hvert bryllup. denne byen kan jo ikke gjøre annet enn å planlegge bryllupfester.)
han: (fniser. ja, fniser) always is. you married?
meg: no! ehm.. you?
han: not yet. will be. two years maybe.
meg: do you have a girlfiend?
han: no, no.
meg: your parents will choose wife for you?
han: yes, yes. they go to village, find good wife.
meg: and you don't want to choose girl yourself?
han: no, no. parents!
og det var den samtalen. jeg vil egentlig spørre hvorfor, hvorfor vil du ikke velge selv, men jeg innser at jeg ikke kommer til å komme lengre. og jeg har tatt diskusjonen før, med flere faktisk, for det er ofte dette vi ender opp med å snakke om. etter å ha spurt om hvor jeg kommer fra og hva faren min jobber som, lurer mange indere på om jeg er gift. så snakker vi om vestliges "love marriages" som går dunken, mens indiske ekteskap varer. eller det mener de hvertfall. og kanskje er det sant. men da vil jeg vil heller gå på dunken, sier jeg. så ler de av meg. så ler jeg av dem. jeg vil ikke kalle det gjensidig respekt, men det er noe avvæpnende med hele greia. men det er litt rart synes jeg, siden Udaipur i følge alle guidebøker skal være den mest romantiske byen i hele India, og det er så himla mange bryllup her, og siden hele byen egentlig småbobler, at man sjelden ser forelskete par. ja ok, kanskje er jeg naiv, men jeg synes definitivt byen hadde hatt godt av et par flere "love marriages". bare le.

De to helligste tingene i Udaipur