takterassen vår i udaipur. med utsikt over hele byen. og bollywood-versjon av tarzan på tv.en uke var vi i udaipur. det er ingen som skjønner hvorfor når vi forteller det til folk her, men vi likte oss. det var fint å endelig bli kjent med en plass, ikke bare haste videre. dessuten er det en gæli fin by, man går rundt i et eventyr, sånn ali baba-land. og vi fikk til og med noen venner.
en av dem var en skilpadde. plutselig bare lå den på terassen en morgen, sånn på størrelse med en fotball, og vi skjønner ikke hvordan den kom dit. midt i ørken-india, midt inni en by, i andre etasje i en murbygning. det er til å le seg i hjel av. og ganske koslig var det også.
det morsomste med india er at hver dag skjer det noe merkelig og uventet, som fremkaller sjokk på sjokk, latter på latter, evt frustrasjon på frustrasjon. du går ut av døra, og når du kommer hjem klarer du ikke helt fatte hva du har vært med på. en dag vi bare skulle spise lunsj, dumpet vi inn på denne plassen. i det vi går inn døra blir vi vist til et bord, det plasseres et svært sølvfat med mange små skåler foran oss, og plutselig har sju kelnere omringet oss for å putte forskjellige ting i sølvskålene. vi blir kjempeforvirra og begynner bare å le. det hele er over på sånn fem minutter. men så kommer de hvert femte minutt og fyller på skålene våre. er det noe som er effektivt i dette landet (og det er ikke mye alltid), så er det spising.
"photo, photo!". vi begynner å bli ganske lei av å stille opp på indiske familiebilder. det er en utrolig merkelig greie. hva skal de med bilder av en svett emma eller ingerid? en formiddag vi satt på et bakeri, går det noen smågutter forbi. "hello, photo!", roper de, mens de går forbi og ler. og det er ikke som om de stopper opp for å bli tatt bilde av, mest sannsynlig har de ikke peiling på hva "photo" betyr engang. de har bare lært seg setningen og roper den til alle utlendinger de ser. men da måtte vi også le.
haha. vi har ridd på hest! det vises forsåvidt på bildet hvem som føler seg mest avslappa oppå dyret, enda jeg prøver veldig hardt (men det er kanskje derfor det vises så godt også). vi dro rundt på landsbygda utenfor udaipur. det var egentlig veldig fint. bortsett fra at fyren som leide ut hesten var en av de ekleste inderne vi har møtt. og det faktum at jeg ikke har peiling på hester. litt skummelt å ha en så svær doning av kjøtt og muskler under rumpa, men hei, jeg datt ikke av. emma derimot, er fantastisk med hester. det var kanskje det fineste med hele greia, å se emma på en hest. men hun ble selvfølgelig nektet å trave eller gallopere, bare fordi jeg var så sykt upålitelig oppå hesteryggen. jeg måtte til og med ha med meg en sånn egen gutt som holdt i hesten, og han nektet emma å løpe.
så var det mandag. og jeg oppdaget plutselig at toget vårt til jaipur, som jeg var helt sikker på at gikk mandag kveld, faktisk hadde gått søndag kveld. noe som er veldig ingeridete, jeg vet det, og det er derfor jeg aldri pleier å ha ansvar for billettene på reise. men tenk så heldig jeg er som reiser med emma, som ler istedenfor å bli sint på meg. og det fine med dager som egentlig ikke skulle ha vært til, som for eksempel den siste dagen i udaipur, er at det ikke er knyttet noen forventninger til dem. og da kan du tro dagen blir bra når vi bruker den til å spise kake og dra på spa. full body massage, sto det på menyen. og i lobbyen sto natalie portman. noe som er helt sant. så dagen ble ikke så verst i grunn.
ok, så var natta ganske ille. i og med at vi måtte ta den eneste muligheten som fantes til jaipur, som var den lokale nattbussen, og man tror egentlig ikke at indiske veier er så ille før man har tilbringt ni timer opp-ned i humpene, mens man har prøvd å sove på minimal plass, oppi sin egen bagasje, med vinduet vidåpent for å slippe inn litt luft, men den lufta er jo full av bærting og støv og mygg.
men nå er vi fremme. og emma ligger og sover. men snart skal vi ut og oppdage den rosa byen.
No comments:
Post a Comment