bye bye baby.

vi skal hjem i dag. vi grugleder oss. men fysøren, det skal bli fint å se dere alle sammen.

å reise gjør meg glad. india har vært slitsomt, frustrerende, provoserende - men i bunn og grunn fantastisk. på en måte har jeg bare lyst til å reise videre herfra. se mer, oppleve mer, møte flere mennesker, prøve å forstå mer. samtidig så må jeg faktisk innrømme for meg selv at jeg lengter litt hjem. noe som ikke er så enkelt nødvendigvis, da jeg alltid har sett på meg selv som en som kan klare meg greit uten alle fordelene jeg har hjemme, og som alltid har hatt lyst til å bosette meg i et land langt fra norge. det er litt nederlag å innse at du ikke takler alt det du trodde du skulle takle helt greit, å innse hvor avhengig du faktisk er av alt du har rundt deg hjemme. men samtidig er det jo litt fint også, å bli mint på hvor heldig man er. da snakker jeg om alt fra frisk luft, rent vann og toalettpapir, til likestilling, familie og venner.

og noe som gjør at det ikke er så trist å dra, er løftet jeg og emma avga i går kveld: om ti år er vi tilbake i india, sammen. garantert. da skal vi besøke kashmir, for der har vi to stående invitasjoner til to av de beste vennene vi har fått her nede, virkelig herlige mennesker. vi gleder oss allerede. og javel, så er det umulig å planlegge så langt frem i tid. men når man ikke har noen planer i det hele tatt for de neste ti årene egentlig, så kan man jo like greit prøve å lage en. og foreløpig er vi begge ganske fornøyd med at alt vi vet om framtiden er at vi skal være i kashmir om ti år. for min del, er det alt jeg trenger å vite akkurat nå.

ser dere snart! gleder oss vilt. vi skal bare ta et par fly, og vips. for en verden vi lever i.