Drittby!

Soeren for at vi dro fra Udaipur. "The pink city", var bare brun, "shoppingbyen med de beste basarene i India", var bare jalla turistshapper med juggel, "so many things to see, spend a long time there", var bare en ganske dyster og stusselig bygningsklump med masse vinduer, slik at kvinnene kunne se ut, uten at de syntes. The Monkey Temple var riktig nok stilig nok. Inni en merkelig, toerr fjelldal, laa det plutselig en forlatt, falleferdig tempelborg, som naturen og hundrevis av aper hadde tatt tilbake. Oeverst saa vi utover hele Jaipur. Kaoset. Det var virkelig bare kaos, og ikke saann kaos som vi er blitt vant til i India, saann sjarmerende og pussig hvordan-faar-de-det-til-kaos, eller se-paa-han-rare-der-kaos, men bare slitsomt, utmattende kaos du helst vil ut av.

Og naar vi saa skulle ut av det, skar alt seg. Moette opp paa togstasjonen, klar for seksten timers togtur, god tid, halvtime foer. Finne riktig plattform, riktig sted aa staa paa plattformen, spoerre noen om hvor vaar vogn er, hvor vi skal sitte og alt det der. Helt til:
1) "This ticket, waiting list. Talk to him." 2) "This ticket, not confirmed. Talk to him." 3) "This ticket, not valid. You no seats."
Toget vaart kom, og i 45 varmegrader med tjuekilos sekker, loep vi fram og tilbake paa perrongen, i full forvirring for aa proeve aa skjoenne "We go, or we not go?"
Etter tjue minutter med latterlige kommunikasjonsproblemer, henvisning hit og dit, tusen forskjellige beskjeder og rot, maatte vi bare se toget vaart rulle avgaarde. Vi hadde blitt lurt, billetten var ikke gyldig, vi hadde ikke seter paa toget. Joda, booka tre uker foer og saann, flinke paa planlegging, turistkontoret i Delhi var lugubert, men virka da ok.. Likevel, ingen plasser paa det toget. Og fra Jaipur til Varanasi var det ingen ledige togbilletter en maaned fram i tid.. Stuck i drittbyen.