En liten klagesang

Det er slitsomt å tygge, ligge, tenke, stå, sitte, prate. Etter en etterlengtet latter er jeg død i ti minutter. Det eneste som ikke er slitsomt er å klage. Varmen tar knekken på oss, sånn er det bare. Ja vel, så har mannen i rommet ved siden av steinhard, en ekte reisende. Han har tenkt å holde ut her i to måneder til, den varmeste tiden på året. Han har kontroll på alt, er en sånn dreadsfyr med stor tro på alt og alle, livserfaring til tusen, klager aldri, alltid en løsning. Men han skal jo ikke gjøre annet enn å røyke hasj og meditere og være ny-konvertert buddhist. Vi skal faktisk skape denne o'store reportasjen, i disse arbeidsforholdene av verste sort. En liten vifte prøver desperat å fikse luftrotasjonen, men hjelper lite. I alle fall når strømmen går fire ganger om dagen. Det dirrer, jeg blir svett av å blunke. Hjernen er en bomullsdott, tom, sløv og uten inspirasjon. En ting er liksom 43 grader. Jaja, umenneskelig varmt, tenker du. Men det jeg egentlig savner mest er oksygen. Ren O2, ren luft, ren Hamar-luft! I bevegelse! Og vann, masse vann, rent vann, som man kan fråtse i. I Varanasi er det bare trangt, og det lukter ku, rabies og aske overalt.

Badebasseng i morra, vi må. Og så Taj Mahal i en fei.