lenge leve postdama

vi har sendt kort. faktisk. personlig rekord for min del, da jeg faktisk har sendt dem foer siste dag paa vei til flyplassen. samtidig sendte vi dessuten en pakke, og det var en merkelig opplevelse. det startet med at vi hadde altfor tunge sekker, og besteme oss for aa sende hjem noen haandklaer og andre kjedelige ting. vi fikk en pappkasse paa hotellet, teipa hele greia saa tett sammen at det bare saa ut som en kjempesvaer teiprull. saa bega vi oss til postkontoret.

paa veien dit var det uvanlig mange som ropte etter oss. vi er forsaavidt vant til det, og vi skjoente ikke hva de sa, saa vi bare fortsatte. til slutt begynte vi aa lure paa hva som var saa galt. foer vi vet ordet av det er vi hanka inn hos en skredder, som forteller oss at indiske myndigheter godtar ingen pakker som ikke er pakket inn i en spesiell type toey. vi stusser litt, men innser snart at det er derfor alle som har ropt etter oss har pekt paa pakken. saa setter skredderen i gang.

han maaler pakken, klipper opp stoffet, setter seg ved symaskinen, en saann gammel butterfly med pedal, og syr et trekk. saa trer han det paa pakken, og begynner aa sy igjen den siste enden med en sirlig haand. det tar kjempelang tid, han er noeye og syr alle hjoernene to ganger. etter siste sting, ser han paa oss, vi er imponerte, han ler. men fortsatt er han ikke ferdig. han viser oss noen bilder av familien sin. saa smelter han voks. med tre cm mellomrom, drypper han talg langs alle soemmene paa pakken. saa stempler han voksen paa pakken med en mynt. jeg har aldri sett en saa fin pakke i hele mitt liv. det er sann at man faar vondt av at det bare er noen slitne haandklaer og sko inni, fordi den er saa fin utenpaa.

ganske stolte gaar vi til postkontoret, for naa har vi liksom skjoent greia. dama paa postkontoret er til og med imponert over hvor billig vi har faatt det. postdama er dessuten utrolig morsom og slaar turistspoeker. hun forklarer at egentlig maa vi komme med pakken en dag, saa maa den registreres, saa kan den sendes neste dag. siden vi skal dra samme dag, tilbyr hun seg aa ta ansvaret for den. hun blir skikkelig glad naar vi sier ja (som om vi har noe valg), og sier at det gleder henne at vi stoler paa henne. saa sier hun: "I promise you, this package will arrive Norway. Or if I die today, well, then the package will not come, because noone will bring it tomorrow. But don't worry, eh?"

det er egentlig ikke saa farlig med den pakken, men jeg haaper virkelig ikke postdama doer.