romantisk by du liksom

det er 45 grader i Udaipur. noe som egentlig er vanvittig varmt, når man tenker over det. hvis alt var laget av vann, ville alt her vært halvveis kokt på en måte. så byen småbobler mersom. og hver natt går strømmen, noe som fører til at vifta i taket stopper og jeg og emma våkner av at vi er klissblaute av svette og gisper etter luft. så må vi stavre oss ut og vekke nattevakta for ørtende gang, slik at han kan skifte sikring og vi kan begynne å leve. jeg tror han begynner å bli litt lei av oss. men jeg forsøker å smigre meg inn med litt småprat på dagtid, som jo er det indere er best på forresten, kanskje bortsett fra å lage mat da. smakebit: (setting: takterassen, solnedgang)
meg: what's all the music and noise over there? (peker et par tak bortenfor)
han: indian wedding.
meg: ah, there are many of them these days? (alltid denne musikken, hver dag, jeg tuller ikke. i denne byen går bare vi to forbi ca tre brylluper hver dag. svære prosesjoner med hester og korps og syngende folkemasser i glitter-sarier. jeg skjønner ikke hvordan så mange kan gifte seg når byen er på størrelse med oslo. og det er ca 3000 gjester i hvert bryllup. denne byen kan jo ikke gjøre annet enn å planlegge bryllupfester.)
han: (fniser. ja, fniser) always is. you married?
meg: no! ehm.. you?
han: not yet. will be. two years maybe.
meg: do you have a girlfiend?
han: no, no.
meg: your parents will choose wife for you?
han: yes, yes. they go to village, find good wife.
meg: and you don't want to choose girl yourself?
han: no, no. parents!
og det var den samtalen. jeg vil egentlig spørre hvorfor, hvorfor vil du ikke velge selv, men jeg innser at jeg ikke kommer til å komme lengre. og jeg har tatt diskusjonen før, med flere faktisk, for det er ofte dette vi ender opp med å snakke om. etter å ha spurt om hvor jeg kommer fra og hva faren min jobber som, lurer mange indere på om jeg er gift. så snakker vi om vestliges "love marriages" som går dunken, mens indiske ekteskap varer. eller det mener de hvertfall. og kanskje er det sant. men da vil jeg vil heller gå på dunken, sier jeg. så ler de av meg. så ler jeg av dem. jeg vil ikke kalle det gjensidig respekt, men det er noe avvæpnende med hele greia. men det er litt rart synes jeg, siden Udaipur i følge alle guidebøker skal være den mest romantiske byen i hele India, og det er så himla mange bryllup her, og siden hele byen egentlig småbobler, at man sjelden ser forelskete par. ja ok, kanskje er jeg naiv, men jeg synes definitivt byen hadde hatt godt av et par flere "love marriages". bare le.