Skalleknusing

Dagen etter var vi faktisk her plutselig. Vi kom oss omsider fram med buss til Delhi og saa fly. Til det inderligste, helligste og eldste i India. Hit rundt ti millioner pilgrimer kommer aarlig for aa bade og drikke og doe i Ganges. Hvordan de fortsatt lever, er et mirakel, for vannet er visstnok septisk og fullt av gift. Varanasi er en skitten, men vennlig labyrint, full av blide mennesker, hinduritualer og kumoekk (har traakka i to store ruker allerede). Her liker vi oss, men bare i tre dager. Varmen, stanken og all skitten tar paa. Det tar paa aa se doede mennesker ogsaa. For foerste gang i vaart liv saa vi det i dag. Plutselig og uten forvarsel datt vi ut av gatelabyrinten og ut paa trappene ned til Ganges. Roeyken hadde vi kjent lenge allerede, men plutselig lyste baalene mot oss. Likbrenningen. Vanskelig aa fatte. Vi sto faktisk aa saa paa hvordan likbaaren kom, hvordan det innpakkede mennesket ble lempet over paa haugen av trestokker, der den sparsomme mengden treverk indikerte at kvinnen var fattig, hvordan de tente paa... Andre baal med bein og armer stikkende ut. Utbrente baal der bare skallen laa igjen. Vi saa til og med hvordan dom'en, likbrenneren, knuste denne skallen, for aa slippe loes sjelen. Litt bortenfor satt familien og saa paa (ingen kvinnelige familiemedlemmer faar se paa, for de lager bare oppstyr, saann at sjelen ikke blir helt fri) , ganske saa avslappet, nesten uten en mine. Doeden virker plutselig som noe helt naturlig, noe forventet, nesten hverdagslig. Det var kvalmende, overveldende og skremmende aa plutselig vaere flue paa veggen i det en menneskekropp gir opp mot flammene. Vi vil tilbake, stirre lengre, kanskje mer rustet denne gangen. Foerst skal vi paa baattur for aa se paa normal bading, i morra klokka fem. I byen for A-mennesker. Der stroemmen gaar to timer paa ettermiddagen, en gang paa formiddagen og hver morgen klokken fire, i to-tre timer. Ingen air cooler, ingen vifte, 45 grader. Fem dager igjen.. haha.